Lørdag. Været var ikke helt på topp. I går prøvde jeg meg på Store Soleibotntind i Hurrungange, Jotunheimen, men måtte snu grunnet kraftig motvind, piskende regn og tåke. Hva skulle jeg gjøre i dag?
Det ble en sen frokost i dag. Da klokka nærmet seg 12, bråbestemte jeg meg for å pakke sekken å dra på en tur, et eller annet sted. Jeg så på kartet over Breheimen, og sjekket ut Moldulhøi og Hesthøi, sør for Lundadalen. Akkurat da "dukket" det en enslig topp frem på kartet. "Næmmen, hei du", sa jeg til meg selv, og humret litt. Den toppen har jeg aldri tenkt på, og hvorfor ikke? Hestdalshøgdi (2091) ligger i ensom majestet mellom Lundadalen og Tundradalen, to daler jeg ikke har hatt gleden av å besøke enda. Da ble det å kjøre til Tundradalen og sjekke ut litt. Hadde ikke tenkt å gå helt til topps, for jeg var såpass sent ute, men det er alltid moro å sjekke ut nye steder.
Å kjøre inn til Tundradalsætra, ble et eventyr i seg selv. Siste delen av veien er så smal at man spør seg selv om det i det hele tatt er plass til en bil. Og hva gjør du om du møter på en annen? Men for et område. Frodig og grønt. Parkeringen ligger innenfor en grind, for å slippe nysgjerrige sauer som vil spise på bilen. Jeg fikk tips fra en av bøndene der at det var to muligheter å komme seg opp i høyden på, enten gå innover dalen, svinge opp Gjelåflaten og til Steinflyi. Den andre var rett opp fra sætra. Jeg valgte den siste. En bred grussti svingte seg oppover, og selvom det ikke ser bratt ut på bildet, så var det fryktelig bratt. Krevende oppgang de første 200-250 høydemeterne.
Herfra var det fint å gå. Måtte over Grjotåi, men det gikk veldig greit. Fra rundt 15-1600 m begynte ura. Mye småstein og større stein om hverandre. Her begynte jeg å tenke at jeg faktisk kom til å komme opp på toppen. Klarte jo ikke å stoppe! Jeg fortsatte over en høyde på 1726 m, måtte ned 30-50 m igjen, så var det siste steinur opp til Hestdalshøgdi.
De siste 400 høydemeterne opp til toppen, gikk tidvis trått i mye stein. Etter hvert ble det mindre steiner, og da gikk det bedre. Denne turen ble en litt sånn gå-deg-ihjel-tur. Uansett så nærmet jeg meg toppen. Endelig oppe. Eller nesten, da. Varden lå midt på fjellet. Utsikten var ikke av den beste, men moro å komme opp. Hadde været vært bedre, så ville det nok sett litt annerledes ut.
Det blåste og regnet på toppen, så jeg ble ikke lenge. 6,7 km opp skulle gås ned igjen. Steinene gjorde det litt vanskeligere å gå ned enn opp, og det var godt å komme ned til vegetasjonen igjen. Været hadde endret seg til det bedre, så det ble en fin avslutning denne lørdagskvelden. Siste 300 høydemeter gikk trått i kratt. Jeg tenkte jeg skulle svinge ned litt før enn da jeg gikk opp. Ingen god idé. Fant tilslutt stien jeg gikk opp, og sklei mer eller mindre ned til parkeringen. Der sto en geit og kikket på meg. Utrolig søt, så vi snakket litt ;-) Jeg hadde tenkt at jeg skulle handle litt på butikken etter turen, men kom for sent ned til å rekke noe. Og ikke bare det... Jeg hadde glemt lommeboka mi hjemme! Håpløst. Så det ble fire deilige ostesmørbrød til middag/kvelds.
Mjanger-tempo: 13,8 kilometer | 1275 høydemeter | 6 t 57 min.