En topp 17. mai
Oppdatert: 3. mai
Det er litt rart å tenke på at man begynner å få store barn. Ting blir ikke helt som de har vært, og det gjelder også 17. mai. De skal finne på sine ting med sine venner, så da sitter jeg der, da ;-) Jeg kontaktet Strind Gard for å høre om de har noe ledig til meg, og det er så herlig å få tilbakemeldingen: ”Her er det plass, berre kom”. Der det er husrom er det hjerterom.
Jeg skal ofte nordover når jeg skal på tur, og det blir fort veldig dyrt med alle bomringene på E6. Her i fra og til Lom er det 11 bommer som skal passeres. Når jeg ikke har det så travelt, kjører jeg bakveiene for å slippe unna litt. Og det tar faktisk ikke så mye lenger tid. I stedet for fire og en halv timer til Lom, bruker jeg rundt fem timer, og syv bommer spart. Også er det mindre biler på veien. Så alt i alt, vinn vinn ;-) Denne onsdagen tar jeg også bakveien. Det er varmt i været og nesten ingen andre biler på veien. Jeg reiser fra ordentlig sommervær, som betyr at jeg kun har shorts, singlet og sandaler på meg. Jo nærmere Lom jeg kommer, jo mer synker gradene. Vel fremme står den på 12 grader, og det er litt overskyet og vind. Mens andre går med bukse og jakke og skikkelige sko, tripper jeg hutrende inn i butikken. Ekstra klær ligger jo langt nede i bagen... ”Østlending, altså!” Ja, ja. Jeg svinger inn den velkjente innkjøringen til Strind Gard, hvor jeg må vente noen minutter til vertskapet kommer. Da får jeg tildelt et rom i Gammelstugu, med nydelig utsikt til Storivilen og Lomseggje. Og alle de søte lammene som har kommet.
Jeg kler på meg turtøy, pakker sekken med mat og drikke og går oppover i lia, etter et kart jeg får av Trond på Strind Gard. Selvom det er litt kjøligere enn det vi har vært vant med de siste dagene, er det en nydelig ettermiddag. Så hvorfor ikke ta middagen ute. En halvtime senere sitter jeg nesten 250 høydemetere over garden, ved foss to av tre. Litt utsikt mot Lom har jeg også. Her nyter jeg middagen og gleder meg masse til turen i morgen.
GRATULERER MED DAGEN! Jeg titter ut av vinduet kl. 06. Skyfri himmel og ingen vind. Brødskivene går ned på høykant, og jeg smører med meg noen til turen. Endelig skal jeg få prøvd randoneeskiene ordentlig. Kvart på åtte svinger jeg inn på parkeringsplassen nedenfor Krossbu. Det er ikke så mange biler her enda, men de kommer nok. Til min store overraskelse er det faktisk ikke så mye snø der. Store bare flekker strekker seg oppover fjellsiden, og toppen jeg skal på, Veslfjelltind. Dette hadde jeg ikke regnet med. Fersking som jeg er på disse randoneeskiene, feiger jeg ut, og velger fjellskiene istedet. Snøen som ligger, er veldig hard og skarete nå på morgenen. Jeg prøver å gå på fjellskiene oppover, men halvfellene vil ikke ta tak, så jeg bare sklir. Skiene blir satt i sekken, og jeg går på bena oppover. Underlaget skifter fra snø til bart om hverandre. Lemen piler overalt, og jeg får til og med skikkelig kjeft av en ;-) Høydemeterne går, og etter tre timer sitter jeg ved foten av fjellet. Her tar jeg lunsjpause nr. 1. Helt alene er jeg. Innover Smørstabbrean ser jeg klynge på klynge av folk som skal opp på Storebjørn og de toppene rundt der. Da er det godt å sitte her å nyte roen.
Skiene setter jeg fra meg her ved foten, og begynner på steinrøysa oppover mot toppen. 45 minutter senere står jeg på toppen av Veslfjelltind (2157), og suger inn alle inntrykkene man får. Utsikten, fjellene, været... Det finnes ikke noe bedre. Rundt 900 høydemetere på 7,5 kilometer er en behagelig tur. Bilder knipses, og jeg roper Hurra for 17. mai, til meg selv og alle fjellene. Kanskje de 1500 menneskene som har tatt turen til Galdhøpiggen hørte meg ;-)
Så finner jeg meg en super plass litt tilbake, på en fortopp som ligger på 2147. Der har jeg lunsj nr. 2. Over to timer sitter jeg der. Det kommer tre, spreke unge folk fra Loftet og som skal videre på flere topper. Det er deilig å sitte der å kunne si at jeg har all verdens med tid, for jeg skal bare på denne. Tilbaketuren må komme tilslutt selv om man ikke vil, og jeg skal jo tross alt hente min kjære på Otta denne kvelden. Nede ved foten av fjellet igjen, treffer jeg på to glade jenter som kommer opp via Veslbrean. Vi skravler litt, så går vi hver vår vei. Jeg spenner på meg fjellskiene, og lurer på hvordan denne nedkjøringen blir. Ustødig som jeg er på disse skiene. Men det går overraskende bra. Slushen har gjort sitt inntog i snøen, og glien er ikke så innmari bra, noe som er positive nyheter for meg. Hadde noen filmet meg nedover her, hadde det nok havnet på ”morsomste videoer” eller noe sånt. Den innadvendte V-stilen og den litt usikre ”UÆÆÆÆÆÆÆÆÆ”, er nok et artig syn. Det blir litt gåing i snø og på bar bakke nå også, men da med skiene på. Det vrimler av folk overalt nå, bortsett fra der jeg kommer fra, og parkeringen er stappfull. Denne dagen ble helt vidunderlig. Beste måten å feire 17. mai på.
