I år som i fjor dro jeg på en liten miniekspedisjon for meg selv. Den var så bra i fjor, at jeg ville prøve meg igjen. Så i år ble det Hardangervidda fra Finse til Haukeliseter, via Kjeldebu, Dyranut, Sandhaug, Litlos og Hellevassbu.
Dag 1, mandag:
15,24 kilometer, 325 høydemeter opp, 375 høydemeter ned, 6 timer.
Jeg hadde klart å få sekken til 22 kilo, som faktisk ikke er så verst med tanke på at jeg har alt av mat for åtte dager med. Ja, ti dagers turen skal jeg prøve å få til på åtte dager. Jeg må, faktisk, for jeg har avtaler dag 9 hjemme. Toget fra Oslo til Finse gikk overraskende fort, fire og en halv time. Plassen jeg hadde fått var sammen med en kinesisk familie på tre. Tvers over gangen satt et par gutter fra Tyskland, bak dem igjen noen englendere. Lenger bak kunne jeg høre en amerikansk gruppe snakke. Det var vel kanskje en nordmann i tillegg til meg. Moro. Jeg kjøpte en overpriset te i kafeen. Utrolig hvordan de kan ta en pris for pose-te som tilsvarer en hel pakke i butikken.
Rundt 11 var toget på Finse, 1222 moh. Vi reiste i fint vær, nå regnet det. Men det visste jeg, for det var meldt. Regntrekket var på sekken, og jeg hadde dratt på meg regnbuksa. Så var det bare og begynne å gå, i plaskende regn. Jeg skulle følge skilt til Kjeldebu, som lå, ifølge skiltet, 28 kilometer sørover. Det ville jeg ikke rekke i dag. Planen var å komme så langt inn som mulig på seks timer. Det skulle vise seg å bli en krevende tur.
Turen startet i snilt terreng, med Hardangerjøkulen ruvende på min høyre side hele veien. Etter tre timer, hvorav en halv time var uten regn, begynte landskapet å bli røffere og villere. Så vanvittig vakkert det var. Jeg skulle over et sted som het Helvetesgilet, og det høyeste punktet ville være 1440 moh. Det begynte å gå mye opp og ned. Jeg kom til en stor elv, hvor det på kartet var et tegn på vading. Og det ble det. Heldigvis var den ikke så ille som de vi ofte kommer over i Jotunheimen, men det var greit å konsentrere seg. Så begynte det virkelig å gå oppover. Etter en liten stund så jeg en liten bre. Det var spor over, men de virket ikke ferske. Siden jeg gikk alene, tok jeg ingen sjanse, og klatrekløyv på oversiden. Med 22 kilo på ryggen, ble det ikke så enkelt. Riftet hull i regnbuksa mi gjorde jeg og... Men alt i alt
tryggere enn breen. Jeg fortsatte oppover til jeg kom inn i en fantastisk dal. Høye topper innhyllet i tåke rammet inn vannet nedenfor. Det gikk bratt nedover, og stien fortsatte helt nede ved vannet. Med ett kom det en gjeng på 9-10 voksne unge. Jeg måtte vente til alle hadde kommet dit jeg sto, for det var så smalt der de gikk og klamret seg til fjellet. De kom fra Holland, sa de. Så spurte de hvor jeg var fra, og da jeg sa det, nikket de på hodet og sa at da skjønte de hvorfor jeg gikk alene. Gale nordmann. Hahaha. Vi ble stående å skravle en stund. Flott ungdom. Regnet sprutet, men vi gikk alle lykkelige hver vår vei. Så var jeg ute av Helvetes gap. Klokka begynte å nærme seg 17, og det var på tide å finne teltplass. Jeg bevegde meg nedover fjellsiden, hilste på tre
tyskere som var på vei oppover og fant et supert sted ved vannet. Det regnet, så det var bare å få satt opp teltet i en fei. Hvordan jeg skulle få tørket alt det våte til i morgen, visste jeg ikke. Jeg stekte deilige toast, med byggbrød, salami, litt ketchup og ost. Åååå, det smakte godt! Så begynte jeg å lese i boka jeg hadde med, I tynn luft av Jon Krakauer. Har lest den tre ganger før, men den er så bra. Regnet ga seg, og det var på tide å sove. Ny lang dag i morgen.
Dag 2, tirsdag:
22,17 kilometer, 360 høydemeter opp, 495 høydemeter ned, 9 timer.
Det hadde begynt å regne igjen midt på natta. Så håpet om å pakke teltet tørt brast. Halv seks våkna jeg, og måtte tisse. Jeg kokte vann til te, og ble liggende litt til å kose meg med den. Så frokost, så pakke. Klærne fra i går var fortsatt våte. Herlig. Siden det var meldt regn i dag og, tok jeg på alt det våte tøyet. Ingen vits å kaste bort nytt tørt tøy når det blir vått igjen snart. Hadde ull innerst, så ville ikke fryse. Teltet fikk jeg pakket rett før det begynte å hølje ned. Flaks, selvom det var vått. Målet i dag var Dyranut, via Kjeldebu. Ca. 13 kilometer var
det til sistnevnte. Jeg gikk i en fantastisk natur. Isbreene veltet seg nedover fjellsiden av Jøkukulen. Stien snodde seg opp og ned langs vann og strie elver. Mesteparten av den besto av gjørme, myr og små bekker. Så det tok ikke lang tid før det surkla godt i skoene. Regnet ga seg etter ca. tre timer, og jeg begynte etterhvert å tørke opp. Etter fire og en halv time kom jeg til Kjeldebu. Jeg okkuperte et bord ute på tunet, og begynte å kle av meg de våte klærne. Opphold og vind skulle gjøre susen for det. Sko og såler ble lagt utover, og jeg tok frem lunsj.
Deilige fullkorn knekkebrød med skinkeost og syltetøy. Hytteverten kom bort, og vi snakket en stund om hva jeg gjorde, og at det var ganske stille der nå etter ferien. ”Bare tyskere og nederlendere her nå”, sa han med et stort smil.
Etter lunsjen tasset jeg videre stien til Dyranut. Det var i alle fall det jeg trodde. Stien snodde seg opp og ned, og det tok ikke lang tid før jeg var ved et kryss. Regnet hadde begynt å dale ned igjen. Det var ikke noe skilt i krysset, og den ene veien var det en T-sti, den andre veien var det bare malt tre prikker på en stein. Hvilken valgte jeg? T-stien, selvsagt, og det viste seg å være feil. Jeg tok igjen et
tysk par, veldig hyggelige, og bare gikk på. Etter en liten stund skjønte jeg, på en eller annen måte, at jeg hadde gått feil. Beviset fikk jeg da jeg kom til skiltet mot Krossdalen. «Å, pokker’n», sa jeg høyt til meg selv. Jeg smilte litt for meg selv der jeg gikk nedover mot riksvei 7. Men fort gjort å gå feil, så sånn er det bare. Fremme ved veien, må jeg innrømme at det var rart å krysse den. Dette er en vei jeg har kjørt helt siden jeg var liten baby, da vi dro til Vestlandet og Mjanger på ferie. Jeg stilte meg opp i en lomme, og prøvde å få haik opp til Dyranut. Det var ikke så enkelt. Ingen stoppet. Etter et kvarters tid kom det tyske paret jeg hadde snakket med, til bilen sin. Hun ropte et eller annet, og tror du ikke de kjørte meg opp, selv om de skulle den andre veien. For noen flotte mennesker.
Da var jeg på rett vei igjen. Regnet hadde holdt seg unna en liten stund nå, og det var deilig. Etter rundt en og en halv kilometer, så jeg regnet bevege seg mot meg i dalen. Jeg fortet meg å finne en plass, og satt opp teltet. Ti minutter senere, plasket det ned … igjen … Godt å være innendørs. Jakka, og klærne mine hadde blitt nogen lunde tørre. Skoene var et kapittel for seg selv. Jeg kokte vann, og spiste Real Turmat i dag. Resten av kvelden leste jeg boka mi.
Dag 3, onsdag:
24,3 kilometer, 320 høydemeter opp, 255 høydemeter ned, 8,5 timer.
Regn og tåke. Jeg så absolutt ingenting. Værmeldingen viste at det skulle bli opphold i dag, men jeg måtte starte med det våte elementet først. Målet i dag var å komme litt forbi Sandhaug, et sted mellom den og Besso. Det var litt godt å gå i flatere terreng.
Etter et par timer dukket sola frem, og gjett om det var godt. Jeg trallet og sang der jeg hadde hele vidda for meg selv. Det føltes i alle fall sånn. Jeg gikk forbi stien inn til Trondsbu, og stoppet ved noen hytter ved Hellehalsen. Der fant jeg en lunsjplass i le for vinden.
Været var så nydelig, at der satt jeg en stund. Jeg pakket ut teltet så det kunne tørke litt, tok av skoene og la de i vinden og satt i kroken og bare nøyt tilværelsen. Hadde nesten ikke lyst til å fortsette videre. Men alt tar en slutt, så jeg pakket sammen, og tasset nedover Eiriksbudalen. På denne strekka traff jeg flere folk.
Noen var på vei til Sandhaug, andre gikk mot Dyranut. Etter 22 kilometer sto jeg ved hytta, nok en gang. Denne gikk jeg forbi i fjor også, men da kom jeg stien fra Rauhelleren. Jeg fulgte stien videre mot Besso og Litlos. Litt over et par kilometer til fant jeg en nydelig plass ved en elv. Dette ble første gangen jeg kunne kose meg ute med middag og te. Toastdag i dag. JIPPI! Det var bare å nyte, for i morgen var det meldt skikkelig ruskevær.
Dag 4, torsdag:
23 kilometer, 365 høydemeter opp, 360 høydemeter ned, 7 timer.
Midt på natten måtte jeg opp og tisse. Da jeg slo opp øynene, skjønte jeg ikke hvorfor det var så lyst. Hadde Sandhaug, som lå tvers over vannet, en lyskaster stående? Vel ute, så jeg hva det var. Månen strålte mot meg. Noe så vakkert. Og det var ikke en sky på himmelen og helt vindstille. Hvordan kunne jeg gå og legge meg igjen? Men jeg måtte. Da jeg våknet igjen, regnet det. Jeg pakket fort, og var avgårde rett før åtte. Etter en time var jeg klissvåt.
Og det var ikke bare regnet jeg skulle slite med i dag. Kraftig vind gjorde det veldig tungt å gå. Det pisket inn fra siden eller forfra. Og etter to timer surklet det i den venstre støvelen. Prøvde jeg å sette meg ned, frøs jeg. Jeg hadde oppdaget en stor flenge i baken på regnbuksa dagen før, og den gjorde ikke ting bedre.
Det var ikke lett å holde humøret oppe. Så alene som jeg følte meg da, har jeg aldri følt før. Jeg måtte finne på noe som gjorde det litt enklere og klare dagen. Jeg begynte å synge. Det hjalp litt. Og mens jeg gikk der og gaulet og sang, kom det plutselig en opp på siden min. Fy som jeg skvatt. De var to som gikk i et forrykende tempo med dagtursekker. Jeg hadde bestemt meg at dersom det fortsatt regnet når jeg kom frem til Litlos, skulle jeg spørre om et rom. Etter syv timer med vind og regn, og ikke muligheten til å sette meg ned å spise, kom
jeg frem til hytta. For et deilig syn. I resepsjonen satt det en hyggelig jente, som sa at «Ja, jeg har en ledig seng på et firemanns rom». Det var bare en annen jente der foreløpig. Da jeg kom inn dit, viste det seg at det var en av de som hadde gått forbi meg litt tidligere. Kathrine het hun. Jeg begynte å kle av meg for å ta en dusj og få varmen igjen i kroppen. Alt var vått. Helt inn til trusa. Det var ingen tørr flekk noe sted. Da var det godt å få på seg tørre klær og sokker, og henge alt det våte inn i tørkerommet. Jeg helte på den venstre skoen da jeg tok den av, og det rant en del vann ut.
Soveposen var også blitt litt våt, så jeg hang den opp på rommet. Jeg heiv i meg et par knekkebrød, bare for å stilne den verste sulten. Så tok jeg med meg Real, te og bok til oppholdsrommet. Der møtte jeg han andre som hadde skremt vettet av meg på turen, Ken. Han og Kathrine holdt på å gå DNT’s MASSIV. Den starter på Sota Sæter, og går igjennom Breheimen, Jotunheimen, Skarvheimen og til slutt Hardangervidda. Jeg har siklet på den selv, men det er ikke enkelt å sette av 2,5 til tre uker for en slik tur. Man kan dele den opp, og ta en heim av gangen, og det er det jeg tenker å gjøre. Nok om det. Det var den 17. dagen til Kathrine, med litt avbrekk midt på. Jeg kan bare si at jeg var veldig imponert. De går fra hytte til hytte, så de slipper å ha med seg altfor mye. Etter hvert kom det et par kompiser også, Alex og Geir. Det var utrolig morsomt å snakke med alle sammen. Alex hadde kun gått 18 kilometer over tre dager før, og hadde nå gått fra Trondsbu. De historiene de fortalte gjorde at vi knakk sammen i latter. For en god idé å tørke litt opp her.
En annen ting som jeg fikk vite da jeg kom dit, var at det ikke var mer enn rundt 37 kilometer igjen til Haukeliseter. Og det betydde at jeg bare hadde to dager igjen, og ikke tre… Ken sa at det gikk en buss fra Haukeliseter til Oslo lørdag kl. 12.30, og jeg skal ærlig innrømme at den fristet. Jeg brukte hele kvelden på å bestemme meg. Og det ble til at jeg ville prøve å rekke den bussen. Dette betydde at jeg måtte gå så langt jeg bare orket i morgen, så det bare ble en sjarmøretappe på lørdag. Været for morgendagen skulle bli bra, så det var bare å krysse fingrene.
Dag 5, fredag:
27,4 kilometer, 760 høydemeter opp, 690 høydemeter ned, 10 timer.
Det hadde regnet hele natten, men da jeg sto opp, var solen på vei opp over fjellene. Rundt halv syv var jeg avgårde, og etter en halv time spiste jeg frokost. Været var nydelig, bortsett fra at det blåste kuling. Jeg måtte over en del bruer, og da jeg skulle gå over en av dem, en
som gikk over en bred elv i Belebotnen, blåste det så kraftig at jeg måtte krabbe over. Etter det gikk det bratt og seigt et langt stykke oppover. Med motvind tok dette en stund. Vel oppe kunne jeg se Hårteigen, et flott og ikonisk fjell, i all sin prakt. Må komme meg opp dit en gang også. Det ble en del vadinger også, men den verste var ikke så langt unna Hellevassbu, ved et tjern som het Sigridtjørni. Vinden blåste så kraftig at
vannet bølget seg opp og sprutet vilt der jeg skulle over. Ja, ja. Det var bare å vasse uti. Vannet gikk over skoen, men det gjorde egentlig ikke så mye. De har jo ikke vært tørre et sekund etter første dag. Etter det gikk det bedre. Rett før Hellevassbu, tok Ken meg igjen. Jeg fant meg en plass i le på siden av hytta, så jeg kunne spise lunsj. Ken og hytteverten kom ut og satte seg sammen med meg. Hytta
hadde 16 sengeplasser, men de siste dagene hadde det vært nærmere 30 til overnatting der. Det var siste helgen verten skulle være der, for nå var sesongen over.
Ken gikk videre. Han skulle gå hele veien fra Litlos til Haukeliseter, så han hadde over tjue kilometer igjen. Rundt kl. 13 var jeg tilbake på stien, og igjen snodde den seg bratt oppover. Mye opp og ned denne dagen. Vinden begynte å løye litt, så det
var litt mer behageligere å gå.
En lang slette over mye myr og gjørme, før jeg enda en gang skulle oppover. Jeg hadde nå gått rundt 25 kilometer, og jeg skal ærlig innrømme at jeg begynte å bli litt sliten. En teltplass var greit å begynne å se etter. Det begynte å skye til i vest. Med ett kjente jeg noen velkjente drypp på nesen. Jeg snudde meg, og så regnet bevege seg fort gjennom dalen. Teltplass. Nå! Ikke den beste plassen jeg har ligget på, men det tok ikke lange tiden før det plasket ned. Klokken sto på 27,4 kilometer, og nok høydemeter til en liten topptur. Så langt har jeg aldri gått med 20 kilo på ryggen før. Før jeg la meg, ga regnet seg og det ble helt vindstille. «Håper det holder seg», tenkte jeg før jeg sovnet.
Dag 6, lørdag:
11,6 kilometer, 250 høydemeter opp, 530 høydemeter ned, 4 timer.
Jeg våkner brått rett før halv ett på natten. Teltet blafrer noe voldsomt, og det uler. Det tar litt tid før jeg skjønner hva det er. Vinden er tilbake. Det blåser så kraftig at jeg ligger og rister. På med klær og hodelykt, og ut i den svarte natten. Jeg sjekker at bardunene sitter, og det er to som har revet seg løs. Jeg setter de ned igjen, og legger noen steiner over. Noe mer enn dette kan jeg ikke gjøre. Vel inne i teltet igjen, blir det lite søvn. Men jeg er ikke redd. Skulle det skje noe, så har jeg hodelykt, og jeg vet hvor jeg skal gå.
Heldigvis løyet vinden etter hvert, og jeg fikk sovet litt. Det var en nydelig morgen jeg våknet til. Tåken ble farget rosa, og det var den varmeste morgenen hittil. Rundt halv åtte var jeg på
stien. Siste etappe. Det ble en del opp og ned denne dagen også. Jeg gikk forbi to teltere som var på vei innover i fjellet. Da jeg rundet siste lange stigning til høyre for Vesle Nup, og begynte å gå på flaten nedenfor denne, møtte jeg på mange folk. Mest små grupper av damer på tur. Rett før nedstigningen til Haukeliseter, satt jeg meg ned litt på en stein. Det kom ei dame som stoppet, og lurte på hvor jeg kom fra. Da jeg fortalte at jeg hadde gått fra Finse, ble hun helt over seg. «Har du gått fra Finse – ALENE?» spurte hun. «Ja, det har jeg», svarte jeg. Da spurte hun om at jeg hadde vel gått fra hytte til hytte? Nei, jeg hadde jo ikke det, som sant var. «Har du ligget i telt – ALENE?» Hun fikk ikke helt det ut av systemet, virket det som. Hehehe. Hun og venninnene var imponerte, sa de. Og det er jo alltid hyggelig å få høre det. Jeg gjør det jo bare fordi jeg synes det er moro.
Siste bakke ned til E134 og Haukeliseter, var bratt og gjørmete. Greit å ta det rolig der. Kjipt om det skulle skje noe så nærme målet. Så var jeg nede. For en følelse. Jeg veide sekken med en gang for å se om den hadde blitt litt lettere, og det hadde den. 20 kilo sto den på. I resepsjonen spurte jeg om jeg kunne få kjøpe en dusj, og det fikk jeg. Med rene klær, og en Urge i hånden, kunne jeg sette meg ned og slappe litt av før bussen kom. Jeg møtte
på Ken igjen, som hadde kommet trygt ned dagen før. Bussen kom, og rett under seks timer senere var jeg i Oslo. For en tur jeg har hatt, og for en opplevelse. Og klare dette alene er en mestring jeg unner alle. Takk for turen!
124 kilometer, 2320 høydemeter opp - 2715 ned, 6 dager