Klatring i Hurrungane
Torsdag 3. august ante jeg fred og ingen fare. Hadde nettopp kommet hjem fra lang, herlig telttur, så planen var å slappe av denne helgen. Kl. 12.08 forandret det seg drastisk. En klatretur jeg trodde jeg skulle på neste lørdag, viste seg å være om to dager, i Hurrungane, som ligger vest i Jotunheimen. Jeg skulle møte guiden i Lom fredag. Oj, oj, oj. Her var det bare å snu seg fort. Dette er en tur jeg hadde gledet meg masse til, også klarte jeg å bomme på datoen. Flaks jeg var hjemme.
Så da var det bare å pakke igjen. Skulle møte fjellguide Rune Haug fra Jotunheimen Arrangement på Bakeriet i Lom kl. 14.00, fredag. Jeg hadde planer om å ligge i telt, men fikk vite at jeg kunne få låne et rom på det stedet guidene hadde base. Det var digg. Eget rom med bad og kjøkkenkrok. På møtet gikk vi igjennom turen. Fjellet vi skulle opp var Store Austabotntind (2204), som er kåret til Norges flotteste fjell. Nesten 1000 høydemetere, hvor de siste 100-200 blir klatring. Det var en til som skulle være med, men hun skulle møte direkte ved fjellet.
Jeg ble invitert inn til hytta der Jotunheimen Arrangement holdt til, og ble sittende og skravle fjell med Line og Rune. Etter hvert fant jeg ut at jeg måtte pakke sekken til turen. I hodet mitt skulle jeg bare ha den nye lille vannsekken med meg, men den tanken kunne jeg legge fort bort. Jeg skulle ha med isøks, stegjern, tau, sele og hjelm pluss ekstra klær og mat. Så min store sekk måtte tas i bruk. Skjønte at jeg aldri hadde gjort dette før. Drikkesystemet kunne jeg feste i sekken, så det var jo bra. Vi skulle kjøre av gårde kvart på seks neste dag, så det ble ikke sen kveld på meg.
05.05 ringer alarmen. Altfor tidlig. Men jeg spretter opp, med tanke på hva vi skal. Tåka henger lavt, og værutsiktene for dagen er ikke så bra. Men det gjør ikke noe. Kvart på seks er vi i bilen, og skal kjøre en time til fjellet. Da vi kommer mot Turtagrø, lyser alle de flotte fjellene mot oss, Storen, Store Styggedalstinden, Dyrhaugstindane, Soleibotntindane, Store Ringstinden og selvfølgelig den vi skal opp, Store Austabotntind. For et vakkert fjell. Vi møter Eiren som også skal være med. En ambulansearbeider fra Balestrand, som bor nå i Oslo. Veldig koselig jente. Halv åtte ca. er vi avgårde. Fjellguide Rune, går i et jevnt rolig tempo, som passer meg ypperlig. På 1800 meter, ved en varde som ligner på en mann, spiser vi litt mat. Godt å få av seg sekken litt. Etter 2 1/2 time er vi på andre 2000-topp, Vestre Austabotntind (2100). Dette er stedet hvor klatreutstyr må på. Det er nå moroa begynner. Rune firer oss ned en ganske loddrett vegg, ca. fem meter. Så begynner sikringen videre. Mange sikringer blir satt opp. Han er flink. Og dreven. Vi klatrer på siden av ryggen, med mange artige og finurlige steder som må omgås. Så kommer vi til svaet. En nærmest loddrett vegg med snø til venstre som bare fortsetter ned i avgrunnen. Det er hard stein på høyre side, som blir ruta vår. Vi får skryt av Rune, for hvor flinke vi er. Det er moro å høre. Været er som sagt ikke noe særlig, og nå begynner det jammen å snø. Disse fjellene har sitt eget værsystem ;-)
Da vi kommer til topps, har det tettet seg rundt oss. Vi ser kun deler av vårt eget fjell. Men vi er så fulle av adrenalin at været ikke har noe å si. Det å komme opp på denne toppen er stort. Og mestringsfølelsen er knall. Vi går opp på den ene steinen som utgjør Store Austabotntind, så Rune kan ta bilde av oss en og en. For en bragd. Men alt som kommer opp må ned igjen, og det gjelder også oss. Alle sanser skjerpes, og vi begynner nedstigningen. Da vi kommer ned til svaet må Rune ordne til sikringer og litt sånn taugreier, og da spør han om vi vil ha en 2000-topp til mens vi er oppi der. Det sier vi jo ikke nei til, og i løpet av fem minutter har vi løpt opp, tatt på varden og gått ned igjen. Enkel fin topp, i gode forhold. Vi har et lag på fem som begynner på svaet før oss, og det ender med at Eiren og jeg står og venter i nærmere tre kvarter før vi kan jumpe over kanten. Da blir det fort litt kaldt. Så er det vår tur. Jeg går først, og sniker meg over. Her er det bare å lirke seg nedover, mens man henger trygt i tau og sikringer. Denne veggen syns jeg er det skumleste på turen. Totalt eksponert, med fall rett bak deg og ned i dalen. Men med alle sikringene Rune har satt opp, føler jeg meg veldig sikker. Det er en god følelse oppi der. Etter to taulengder på ca. 40 m per er vi nede fra svaet. Så er det å klatre langs en vegg til foten av Vestre, som er slutten for klatringen. Med ett mens vi styrer litt med å komme rundt noen steiner, titter solen frem. ”Må ta bilder”, roper Eiren og jeg i kor. Rune smiler, og venter tålmodig. Det skal sies. Han er alltid blid, og har alltid en latter på lur. Fantastisk mann. Vi nyter solen i et kvarter cirka, før tåka tetter seg rundt oss igjen.
Klatreturen var ferdig. Jeg var sliten, men vanvittig lykkelig. Klarte ikke å slutte å smile. Dette hadde vært rått. Vi spiste lunsj/middag på Vestre, før vi pakket sekkene med utstyr igjen. Sekken min hadde blitt et par-tre kilo tyngre pga. regnet og vått tau. Det begynte å regne skikkelig nå. Store dråper hamret ned. Alt var vått. Sleipe og ekle steiner gjorde at nedturen ble litt mer utfordrende. Men høydemeterne gikk unna, og da vi var nede på 1600 kunne vi begynne å gå mer normalt. 12 timer etter at vi begynte på turen, var vi tilbake ved bilen. Jeg kan ærlig innrømme at jeg var sliten. Anklene verket, og jeg hadde blåmerker på begge knær. Men for en følelse jeg satt igjen med. Dette blir ikke siste gangen. Tilbake på hytta tok jeg en varm dusj. Og siden jeg hadde glemt håndkle, måtte jeg tørke meg med noen klær. Fungerte det. Så var det å lage middag, mørbrad med ris, dilldressing og brokkoli. Det var godt. Å spise så sent var kanskje ikke så lurt, men det var etterlengtet. Kroppen frøys, og beina var møre. Denne turen tok på. Men en fantastisk opplevelse fra start til slutt. Takk til Jotunheimen Arrangement, og ikke minst takk til Rune. Og jeg hadde fire nye 2000-topper til lista mi ;-)
