Kvelds-topptur til Bakraste Skagsnebb
Oppdatert: 30. sep. 2021
Denne toppen har jeg lenge hatt lyst til å komme på, så det var ikke vanskelig å velge. Sognefjellet, gå fra Krossbu, via Hurrbreatinden og ryggen ut til Bakraste Skagsnebb.
Etter å ha kjørt i fire timer til Lom, lempet saker og ting inn på jobben og Strind Gard, kjørte jeg til Sognefjellet. Så utrolig mye snø som hadde smeltet siden sist jeg var opp i der. Klokken halv fire begynte jeg å gå med ski og støvler på sekken. Jeg hadde håpet at jeg skulle få gå med fjellstøvler opp, men det viste seg fort å bli helt umulig. Råtten snø, hvor jeg sank til låret, tvang meg til å ta på skiene. Helt greit. Turen opp til Hurrbreatinden er enkel. Ruta legger seg litt selv, i tillegg til at jeg hadde gått der to ganger før. Ca. 800 høydemeter senere, satt jeg ved varden på Hurrbreatinden. På kartet viser det at man skal gå rett øst ut fra varden og nedover til starten av ryggen. Snøen var myk, og jeg tråkket ofte igjennom. Men det var heldigvis ikke lange biten. Er denne snøen hard og isete, bør stegjern og isøks tas i bruk. Resten av ryggen var snøfri, bortsett fra rett før toppen.
Første utfordring var en bratt egg ned til ryggen. Det var en del løsstein jeg måtte passe meg for, men ellers gikk det overraskende bra, og jeg kunne fortsette bortover den smale ryggen til neste utfordring. Den så veldig bratt ut på avstand, men jeg tenkte at det nok blir bedre jo nærmere jeg kommer. Men neida. Den var bratt!
Jeg sto litt for å finne ut løypa, og endte med å klyve rett opp. Det var gode tak, og ikke så mye løsstein. En topp tatt, en igjen... Den var litt mer kronglete å finne ut hvor jeg skulle gå, men valgte å gå litt mer på nordsiden og opp. Konsentrasjon og bruke god tid er nøkkelen her. Vel oppe så jeg at det var mulig å gå om i skaret på sørsiden, og bestemte meg for at det ville jeg gjøre når jeg skulle ned igjen. Så var det bare å tasse videre til toppen, Bakraste Skagsnebb (2093). Klokken var ca. 21, og fortsatt lyst og fint. Jeg tok masse bilder, og bare satt og nøt utsikten og stillheten. Ikke et vindpust, og hele fjellet for meg selv. For en følelse. Og endelig kunne jeg krysse av denne flotte toppen på lista mi.
Klokken gikk, og jeg måtte begynne å gå tilbake. Planen min om å gå i skaret skrinla jeg fort, da jeg så det lå mye snø i den første bratte bakken. Så da ble det ned samme vei som opp. Første topp gikk veldig bra ned, så var det neste. Jeg måtte velge en annet rute enn den jeg tok først, og gikk mer nordsiden. Brukte god tid for å finne gode tak til hender og ben. Først hendene så bena. Med ett tråkket jeg på en steinhylle, som bare løsnet... Jeg ble halvveis hengende etter armene, til jeg fikk festet det ene benet i en sprekk i veggen. Steinene rullet ned på breen, og lagde et lite ras. Det var en solid hylle ved siden av, hvor jeg fikk satt bena på. Der ble jeg stående litt. "Det var interessant", tenkte jeg. Absolutt noe å reflektere ved, ganske guffent, men heldigvis ble jeg ikke redd. Det ble ekstra sjekk av steinene den siste biten, og ikke lenge etter var jeg ferdig med det verste partiet. Videre gikk bra, og den siste bratta opp til Hurrbreatinden, gikk som en lek.
Etter en liten pause, tok jeg på meg skiene og begynte nedkjøringen til Krossbu. Ved å beholde fellene på, kunne jeg bare stå rett opp og ned og skli rett frem. Det var deilig. Jeg var tilbake ved bilen rett over kl. 00, og det var ikke mye liv i leiren da ;-) Jeg måtte sitte og summe meg litt, før jeg begynte å kjøre tilbake til Strind. Ved Leirdalen hoppet en hare rett ut i veien, og ved Galdesand, løp en rev rett foran meg. Og rett etter brua ved avkjøringen til Spiterstulen, kom det to mennesker gående som jeg ikke så, og holdt nesten på å kjøre på. De hadde ikke refleks, og gikk på innsiden av svingen... Det var ikke så moro. Vel hjemme, ble det en lang, deilig dusj, og steking av en grandis ;-) Har aldri smakt så godt, den. Halv tre om natten var jeg i seng etter en lang, men helt fantastisk dag.
MJANGER-TEMPO: 14,3 kilometer | 1155 høydemeter | 8 t 18 min.