Kvitingskjølene
Oppdatert: 20. jun. 2022
Alle gode ting er… fire???
Tur 1 , februar 2017, endte med at jeg måtte snu rett ovenfor Sålell grunnet lite snø, og tett tåke. Tur 2, februar 2018, bestemte jeg meg for å prøve randoskiene mine for første gang. Allerede på Sålell slet jeg med gnagsår på innsiden av hælene, og da jeg kom opp på Nørdre Kvitingskjølen var jeg så sliten, at det ble med den ene toppen den dagen. Dårlig med snø var det også da, men hakket bedre enn sist. Tur 3, oktober 2018, kunne jeg kjøre helt opp til Sålell. Det var meldt en del vind, men jeg var sugen på tur etter en dårlig høst, så jeg ville ta sjansen. Bare Vestre denne gangen, så fortsette til Store etterpå. I snø opp til knærne siste stykket og storm kom jeg opp til Vestre, og skjønte fort at jeg bare kunne glemme neste topp. Det var bare å surre seg ned igjen.
Så… ALLE GODE TING ER FIRE 😉
Jeg hadde sjekket værmeldingen en stund, og kommet frem til at den beste turdagen ville bli mandag 20. Så jeg pakket bilen lørdag, og dro oppover til Soleggen søndag. Solen skinte fra skyfri himmel, og vinden glimtet med sitt fravær. I bare tynn ullgenser og sommerbukse tuslet jeg rolig oppover på fjellskiene. Jeg ville korte inn turen denne gangen, og ønsket å ligge i telt på Sålell, og fant en perfekt plass litt ovenfor seter-området, på en snøfri flekk. Med utsikt rett til toppene jeg skulle opp på neste dag, gledet jeg meg endelig til å få hele runden.
Rett før åtte var jeg av gårde denne morgenen. Ingen skyer så langt jeg kunne se. Dette ville bli en varm og fin dag. Ruta gikk oppover mot Veslkjølen, på nordsiden av Kvitingsgjelet. Her er det bare å følge til høyre for småtoppene hele veien. Selv i den slake bakken gikk høydemeterne overraskende fort. Jeg hadde to kvarterspauser på veien opp.
Føret var veldig hardt, og opp til Nørdre var det vanskelig å gå på fjellski med halvfeller. Jeg sklei mye til siden, for å gå rett opp kunne jeg bare glemme. Det ble for bratt. Men jeg fikk da stabbet meg opp, og siden jeg hadde vært på Nørdre Kvitingskjølen (2025) før, så ble det bare litt Yeah!, og Kult!, også tuslet jeg videre til Store Kvitingskjølen (2064). To timer satt jeg ved varden, men den vakreste utsikten til den villere delen av Jotunheimen. For de som har vært her oppe, skjønner hva jeg snakker om. Andre steder jeg så var Gudbrandsdalen, Venabygdsfjellet, hele Rondane med sine vakre tinder, Dovrefjell og Snøhetta, Reinheimen, Breheimen… Ja, det føltes som jeg kunne se halve Norge herfra. Og med utsikt til blant annet Norges to høyeste fjell, nøt jeg livet her jeg satt. LYKKE!
Turen opp til siste topp, Vestre Kvitingskjølen (2060), ble en meget varm opptur. Solen stekte, og med null vind ble jeg ganske utkjørt. Men snøen var veldig mye lettere å gå i her, så det gikk greit. Her koste jeg meg med dagens middag. For en dag. Jeg ville ikke ned.
Men alle gode ting tar dessverre slutt, så klokken fem begynte jeg tilbaketuren til teltet. Første delen ned var hard og ekkel, så da tok jeg like godt av meg skiene. Etter det var det bare å cruise helt ned i dalen på deilig, myk snø. Siste delen på flata ble ganske tung, med veldig råtten snø, og mange gjennomslag. Klokken syv var jeg tilbake, og da hadde jeg vært på tur i 11 timer. Skulle bli godt å legge seg litt nedpå da. Dette var turen jeg hadde drømt om her, og endelig fikk jeg den. Og Sålell og området rundt her, er og blir vakkert.
20,2 kilometer + 8 km t/r Soleggen | 11 timer | 1125 høydemeter + 275 fra Soleggen