Overnatting på Norges tak

Oppdatert: sep. 6

En drøm jeg har hatt lenge, er å tilbringe en natt på Norges høyeste fjell, Galdhøpiggen. Da min kjære og jeg var der sist, var det meldt snø og tåke i løpet av natten, så vi endte med å kun ta solnedgangen, og gå ned igjen. Det ble en fantastisk opplevelse, men det var liksom noe som manglet.

Denne uken var værutsiktene bra fra tirsdag til onsdag, så jeg bråbestemte meg, og pakket sekken mandag kveld. Temperaturen skulle være rundt minus 2 hele natten, så jeg tok med meg jervenduk, isolerende underlag og varme klær. Lite visste jeg at jeg skulle få nye erfaringer på den litt harde måten...


Jeg startet fra Spiterstulen med godt mot og 17 kg på ryggen. Det var varmt og godt, så gikk fint å gå bare i ulltrøya. Mannen og jeg brukte 4,5 timer til toppen sist vi gikk, så jeg visst jeg ville bruke mer nå, siden sekken var endel tyngre. Men jeg hadde veldig god tid, og jeg tok mange pauser oppover. Traff på mange folk på vei ned, og de fleste stoppet for en liten prat. Veldig koselig. Leirskole-elevene som bodde på Spiterstulen denne uken, var jeg også heldig å få møte. Det var en gjeng med relativt glade barn, men slitne.


Litt rart å tenke på at det bare var litt over en måned siden sist jeg gikk her. Så var jeg endelig oppe på ryggen mot den første toppen, Svellnose. Siden jeg allerede har vært på denne toppen, tok jeg snarveien nedenfor. Ganske behagelig. Så var det den litt bratte ryggen mot neste topp, Keilhaus. Det gikk veldig greit, og her var det også bare å følge en liten snarvei på siden av toppen. Vel nede i skaret, og siste høydemeterne igjen til selve kongen. Mange synes den siste delen der er tung. Jeg synes det er den enkleste delen, for da vet jeg at det ikke er langt igjen. Får et lite ekstragir.

Så endelig, etter fem timer og 20 minutter sto jeg på toppen, igjen. Feiring med en Cola er lov da. JUHUUUUUUU!!!!! Ingen andre enn meg. For en følelse. Det var fortsatt litt tid til solen gikk ned, så jeg fant meg en fin plass ved hytteveggen, med utsikt mot vest. Jeg pumpet opp underlaget, tok frem jervenduken og gjorde istand primusen for å steke toast. Enn så lenge var det ikke mye vind, og det var deilig temperatur. Dette skulle bli bra.


Middagen var greit å nyte til denne utsikten. Resten av kvelden ble jeg bare sittende å se på alle fargene, og hvordan fjellene ble mer og mer ugjenkjennelige. Det var rett og slett helt magisk. Stillheten. Terapi for sjela.


Det begynte å blåse mer, og jeg måtte flytte meg fra det trygge stedet i hjørnet, og prøve å finne et nytt sted mer i le. Det var ikke enkelt. Selv om vinden blåste fra sør, virvlet den rundt hyttetaket og ned på sidene uansett hvor jeg satt. Da skjønte jeg at denne natten kunne bli litt over gjennomsnittet utfordrende.


Det var meldt rundt minus 2, og det hadde vært helt nydelig om vinden ikke hadde vært der. Nå ble det heller rundt minus 9-10, og det var litt kaldere enn jeg hadde regnet med. Jervenduken jeg hadde med meg, er en foret fjellduk, som er både vind- og vanntett. Vi har den alltid med på toppturer, for den kan virkelige redde deg om ulykken skulle være ute. På denne turen ble den i det tynneste laget, så jeg har lært til neste gang at det er best å dra med seg vintersoveposen. Så det endte med at jeg måtte holde meg våken for ikke å fryse.


Men det var ikke bare dumt. Bortsett fra mye tåke som føyk over hyttetaket hele natten, var det en fantastisk fullmåne som lyste opp hele heimen innimellom tåkedottene.

Vinden økte i løpet av natten, og det var vel ikke et eneste hjørne på hytta jeg ikke prøvde. Kan vel si at det ble en veldig lang natt. Kvart over fire, begynte det å lysne oransje i øst. Solen skulle ikke opp før om et par timer, men det var dette jeg hadde håpet på. Dessverre fikk jeg bare en liten smak av det, før tåka dekket hele toppen, de neste to timene.

Igjen var det bare å vente, å holde varmen mens vinden ulte rundt øra. Men det gikk faktisk ganske greit. En feil til jeg gjorde, var å ha med pålegg til frokosten, og den var selvsagt fryst. Dette vet jeg at skjer, men tenkte ikke at det skulle skje nå i begynnelsen av september. Det ble mye læring på den harde måten på denne turen. Men det er jo sånn man ofte lærer best. Det er faktisk sånn jeg har lært det meste jeg har gjort gjennom livet, prøve, feile og lære av feilene.



Rett etter at sola gikk opp, fikk jeg endelig et værvindu. Og det var dette jeg hadde håpet på å få med meg. Så utrolig vakkert, og varmen kom også med sola. Jeg var så glad for at jeg holdt ut. En varm kopp te var herlig, og sjokoladen smakte utrolig godt. Så var det bare å pakke sammen alt, og si hadet til toppen for denne gang. Det var litt vemodig der jeg begynte på bakken ned fra toppen. Men jeg visste at jeg ville komme tilbake. Har blitt en av favorittoppene mine dette nå. Det ble en fin tur ned, hvor jeg møtte mange på vei opp denne gangen. Jeg ordnet meg et rom på Spiterstulen, og dere kan tro det var godt å ta en varm dusj, og å sove et par timer. Alltid kos å være der hos Bodil og Bjørn Andreas.

12,4 kilometer, 1520 høydemeter, 8 t 50 min.

210 visninger
  • Facebook - Hvit Circle
  • Instagram - Hvit Circle
  • YouTube - Hvit Circle

Fjell i vettet