Skagastølstraversen

Oppdatert: sep. 30

En av Norges mest krevende travers. Det holdt ikke med bare Store Skagastølstind, jeg måtte ha mer. Så da var det bare å bestille turen fra Jotunheimen Arrangement ved Rune Haug. Visste jeg egentlig hva jeg gikk til?
På traversen mot Vesle Skagastølstind, med Storen til høyre.

25. juli: Vekkeklokken ble satt på 04.15, og avmarsj var klokken 05.00. Ingen av de andre i teltene rundt meg var våkne, så vi snakket ikke før vi var litt opp i bakken.

Akkurat startet, kl. 05.00.

Hadde nydelig soloppgang i starten.

Vel oppe på første topp, Nørdre Skagastølstinden (2167), som jeg har vært på før.

Utsikt mot Skagastølsnebbet og Midtre Skagastølstind.

Nå var det nye eventyr som ventet. Vi skulle ned 60 høydemeter, for så å gå opp 100 igjen til neste topp, Skagastølsnebbet (2222). Tåken begynte å samle seg rundt oss, og vinden økte. Jakken måtte på da vi gikk ned 30 høydemeter til V-skaret. Der begynte moroa. To unggutter fra campen kom ned i skaret da vi sto og ordnet oss for dagens første klatring. De måtte pent vente 😉 Guiden Christian først, så skulle hu mor til pers. Først opp til Berges stol, så videre opp til tredje topp, Midtre Skagastølstinden (2284). Brems litt. Det gikk ikke så enkelt for seg.


Første 20 meterne gikk strålende. Jeg var i ekstase. Så kom første hinder… Et hjørne hvor fjellet vendte litt utover, skulle jeg få hånda mi opp på et supert tak over henget. Der stoppet det opp for meg. Eller det var fingrene som nektet å samarbeide. De stivnet og jeg klarte ikke å dra meg opp. «Christian, jeg klarer ikke dette, jeg», sa jeg med gråten i halsen. Fy søren… Skulle turen ende her? «Du er kjempeflink, Ingeborg. Stol på tauet og hvil deg litt. Jeg skal gi deg noe ekstra å holde i», sa Christian rolig og tålmodig. Jeg tviholdt meg i veggen. Å slippe seg og bare henge i tauet med stup rett ned under meg for første gang, føltes ikke helt naturlig. Tilslutt slapp jeg taket, og for en herlig følelse det var. Tiden forsvant fra oss mens jeg hang der og sutret. «Dette kan jeg ikke finne meg i», kjeftet jeg hardt til meg selv. «Kom igjen!» Med ny giv dro jeg meg opp i hjelpestroppen, og heiv meg opp til taket på oversiden. Herfra gikk det veldig greit.


De to ungguttene klatret forbi oss, og det kom et par til som klatret en annen rute opp. Fra toppen av Midtre rappellerte det ned et par også. Mye som skjedde rundt oss. «Jeg tror ikke jeg klarer dette», sa jeg stille. Guiden sa at alt avhenger av hvordan resten av turen gikk opp til Berges stol. Jeg kjeftet igjen litt på meg selv, og sa at «dette er jo drømmen din. Kom igjen, din pingle!». Ny giv, og nå gikk det mye bedre. Uten et ord, fortsatte guiden å sette opp

Dette er jo moro. Og det gikk bedre etterhvert.

sikringer til Midtre Skagastølstinden. Hadde vi først kommet oss opp dit, var det ingen vits å snu. På denne strekningen kunne jeg bruke bena mine mer, og det løste alt. Stående nesten i spagaten klatret jeg opp siste hinder, og vi sto på dagens tredje topp.


Vi så ingenting. Det ble en kort pause. Vinden hadde storm i kastene, så jeg fikk beskjed om å gå forsiktig på den smale ryggen videre mot fjerde topp, Vetle Skagastølstinden (2340). Var vant til å gå i kraftig vind, så det gikk veldig bra bortover. Christian sikret med noe som kalles løpende sikring. Datt jeg, så hoppet han til motsatt side. Enkelt og sikkert. Neste hindring, og den mest kinkige på turen, var noe som kaltes Patchells sva. Det lå i navnet, nemlig et svaberg

Rett ved Patchells sva.

på fjellet som forsvant rett ned i avgrunnen. «Er du 1.85 m høy, så klarer du denne fint», sa guiden Christian Nesset med et lurt smil. «He he he», lo jeg litt nervøst. Skjønte ikke helt hva som ventet, men plutselig dukket den opp. En ganske så loddrett vegg, hvor det faktisk ikke var noe særlig å holde fast i. «Du skal bare sette foten på den lille bolten der, dra deg opp, holde hendene loddrett inn i sprekken der og klatre opp», forklarte Christian. Han viser, og med sine lange ben sto han i spagaten med venstre ben bort på bolten, dro høyre ben langsomt til seg, mens han klamret seg fast i den loddrette sprekken med hendene. «Ohhh, melkesyre», sa han med et glis. Så bare «trippet» han så lett som bare det videre. Det så så utrolig enkelt ut da han gjorde det…


Så er det min tur. Kommer egentlig ganske greit ut til bolten, men så blir jeg stående. Hvordan i huleste skal jeg klare å reise meg såpass opp til å komme meg videre, og få tak i bedre tak lenger opp? Jeg prøver å sutre litt, men kommer ikke langt med det. «Skjerp deg!», sier jeg hardt til meg selv. «Stol på bena dine». Og det gjør jeg. Jeg sniker høyrebenet til meg, og får satt den på en bitteliten sats i fjellet. Med det hever jeg meg oppover, og får tak i de gode takene over meg. Jubelen sitter løst – inne i meg – og jeg smiler godt der jeg klatrer oppover. Ett hinder til før jeg er oppe hos guiden, og der må jeg bruke hele kjernemuskulaturen for å komme meg opp.

Guiden Christian på Vesle Skagastølstind.

Jeg er oppe, og det aller verste er over. Joda, det er noen små utfordringer til før toppen av femte, og selve kongen Store Skagastølstind (2406) eller Storen som den kalles, men det tar vi senere. Jeg fikset denne!


Vi hadde kommet oss opp på topp nr. 4, og kunne ta en god pause. Videre fra her skulle vi rappellere. Jeg hadde gjort det noen ganger inne, for over 20 år siden, så dette skulle bli spennende.

Å rappellere var sinnsykt moro.

«Jeg tror jammen jeg skal la deg gjøre det selv, jeg», sa Christian, før han tok en kjapp innføring. Første rappell var 30 meter, og vi ville havne nesten nede i skaret som het Mohns skar, rundt 200 høydemeter fra toppen av Storen. Christian fikset sikringen, viste hvordan det skulle gjøres og da var det bare å hive seg utfor. Litt guffent å tippe over kanten for første gang, men så gikk det strålende. Fy søren så moro! Dette ble en en ny favoritt-greie.


Den flotte toppen til Storen. Sjekk folkene som står nede i Mohns skar. De blir små mot den potente veggen.
Siste klatring mot siste topp, Store Skagastølstind.

Så var det siste etappe. 200 høydemeter til femte og siste topp for dagen. Et par utfordringer her også, men de gikk bra. Så endelig kunne jeg stå på Norges tredje høyeste topp, Store Skagastølstind. Min store drøm! For en følelse. Her tok vi en god pause, hvor vi spiste godt med mat. Det var enda mange timer igjen til vi var nede ved campen. Tre rappelleringer ventet oss, og den første var en loddrett vegg på 25 m.

På toppen av Store Skagastølstind (2406). En drøm har gått i oppfyllelse.

Jeg jumpet utfor og det gikk veldig bra, så da var det bare to igjen. Disse gikk som smurt. Vel

Guiden hadde peiling på dette...

nede pakket vi sammen tau og seler, og gikk nedover uten sikring. Christian ville ut på snøfeltene for å spare tid. Å som jeg hater sånne snøbakker… Men det var bare å gjøre som guiden sa, og før vi gikk ned snøfeltene fikk jeg ett kort kurs i fall og bremseteknikk med isøks av guiden.

Det var bratt nedover her.

Snøen var myk og god å gå i, så det var bare å bruke hælene nedover. Første felt gikk bra. Så var det neste. Denne var en del brattere, og det begynte å knipe i magen min. Christian gikk sammen med meg hele tiden, og jeg gjorde som han sa. Det gikk bra. Dagen før hadde jeg sett helikopter surre rundt ved bandet på Storen, og det viste seg, fikk jeg vite etter snøfeltene, at det var redning av ei dame som hadde falt ned nettopp det siste feltet. Så det var ikke uten grunn at jeg var litt nervøs.


Nødbua på bandet nedenfor Storen. Fin enkel hytte.

Det var mye løsstein nedover siden, men endelig kunne vi puste ut nede på bandet og ved Skagastølsbu. Det er en gratis DNT «hytte» skulle man havne i knipe. Den ble bygget i 1894, og er av stein på utsiden og tre på innsiden. Enkel, med akkurat det du måtte trenge. Vi møtte et par som skulle sove i telt. De skulle klatre Storen i morgen. Jeg fulgte med Christian ut på breen, og fikk beskjed om å følge han hele veien. Det var en del sprekker som vi måtte unngå. Vi måtte trippe over en snøbro som nok snart ville kolapse. Ellers var det bare å tråkke på. Det store partiet med blåis omgikk vi langt opp på høyre side. Snart hadde vi stein

under bena igjen. Christian gikk og snakket om alt mulig spennende ting. Utrolig hvor mye han visste. Veldig artig å høre på. Hele veien tilbake gikk jeg og smilte. Ikke alltid like bevisst, men jeg var bare så lykkelig over å ha klart denne turen, og for å ha opplevd drømmen min. Tusen takk Jotunheimen Arrangement for å ha gjort dette virkelig, og tusen takk til guide Christian som guidet så sikkert og tålmodig over. Dette vil jeg huske for evig og alltid.

Breen fra bandet.


206 visninger0 kommentarer

Siste innlegg

Se alle