En ting er sikkert... Det lønner seg å følge litt med når man skal på tur, selvom det er andre som har fikset det. Eva har vært tursjefen denne gangen, en jobb hun virkelig har gjort superbra, så jeg har bare vært en lykkelig mottaker, uten å egentlig sjekke noe særlig.
Onsdag 19. juli: Ok, vi fløy til Bodø i dag, og hadde ordnet oss leiebil (billetter og bil ordnet av tursjefen). Så langt er alt som det skal være. Kul liten sak av en bil faktisk, hybrid, og det første som skjer er at vi ikke skjønner at bilen har startet (den slo jo inn på El-delen, og ingen av oss har kjørt el før...). Så etter noen ganger med av og på, skjønte vi det tilslutt. Vi lærer så lenge vi lever. Så har jeg hele tiden trodd at vi skulle bo i Lofoten... Eva også... Men da vi satt på flyet, og så ekstra nøye etter hvor vi skulle bo, så var det jo i vakre Vesterålen vi hadde basen vår. Vi klarte å nevne dette for hun vi snakket med for å få bilen, hvor hun så på oss og sa: "Dere vet dere er i Bodø?" Hahahaha... Eva har aldri vært der oppe, jeg har vært i Lofoten før, så dette gledet meg. Har hørt såååååååååå mye bra om Vesterålen, og her flyter det ikke over med turister heller. Så det ordner seg jo tilslutt.
Torsdag 20. juli: I dag var vi på tassetur, som ble 12 km og 400 høydemeter. Høyeste topp ble Rødliheia på 204 moh, og for en utsikt vi fikk der oppe, etter å ha forsert tett skog, myrer og andre artige områder. Vi startet og stoppet på Jennestad. Ikke alle stiene var like synlige, men vi kom da oss rundt oppi der.
Etter vi spiste fish and chips der vi bor, som var utrolig godt, dro vi på kjøretur. Målet skulle være Bø, et lite sted sør i Vesterålen. Det ble midnattsol bak mange skyer, og vi var ikke hjemme før kl. 01.00. En flott start på våre eventyr her i nord.
Fredag 21. juli: Ny tur som gikk fra Ånnfjorden. Vi hadde funnet den perfekte runden på Ut.no lagt ut av Vesterålen turlag, som beskrev turen som krevende, og varighet en dag. Selve beskrivelsen virket veldig fin, så vi heiv oss på. Dette er det som sto om turen på ut.no:
En dryg dagstur, til dels i myrlendt terreng. Fra botnen av Ånnfjorden, halvannen kilometer øst for Bøtunnelen, går turen opp langs Straumelva, over Solumskaret, mellom Straumdalsvatnan som forbindes av ei underjordisk elv, sørover til Kobbukta og videre til Solum. Fra åsen mellom Trolldalen og Straumdalen er det vakker utsikt mot Sølferstranda og de andre stedene i ytre Olderfjorden.
Fra Solum følges den gamle vegen til Melfjorden, og det bærer nordover langs fjorden, og videre inn Melfjorddalen. Over skaret og ned Skannsdalen til Ånnfjorden.
Utfordringene kom på løpende bånd, med mangel av sti og merking. Vi endte opp i bratte skogslier, hvor vi bare måtte ta hylle for hylle og bruke god tid. Rundt selve odden fra Solum gikk vi på god sti som opprinnelig var en vei. Denne kunne vi nyte helt inn i Melfjorden. Neste utfordring ble en relativ bratt klyvetur i skogssterreng uten sti opp til foten av Pikstauren, og neste ble en bratt og utfordrende tur ned fra skaret ved Pikstauren. Her var det bare å ta tiden til hjelp og ta skritt for skritt. Vel nede ved vannet, fant vi fort ut at nedstigningen var langt fra ferdig. Vi bakset oss gjennom skog og kratt, og ble bare mer og mer lei. Blaute sko av våte myrer, og tåke som hang tungt, i den bratteste nedstigningen vi noen gang har gått sammen. Vi heiv oss over autovernet rundt kl. 03.15 og var fremme ved bilen kl. 03.30. Dette ble en tur på nesten 14 timer, 18 km og 1200 høydemeter. Greia her er at vi kom aldri høyere enn 365 moh. Hadde vi visst at turen var såpass utfordrende, hadde vi nok latt det være. Vi møtte på noen koselige hytteeiere ved Melfjorden, og vi skjønte at de sjelden så folk på denne turen, for de ble veldig overrasket der vi kom traskende gjennom hyttetunet. Men det er også dette som er så moro å være på tur med Eva. Vi er ikke redd for å hive oss ut i det ukjente, og vi lærer så mye av det. Og for et landskap vi gikk i... Ville ikke vært turen foruten!
Hviledag lørdag 22. juli: Det ble kjøretur relativt sent ut på dagen til Andøya. Første stopp ble Dverberg hvor vi besøkte en tidligere god kollega av meg, Bjørn Inge. Der fikk vi en liten rundtur innom Galleriet han hadde utstilling sammen med noen andre. Veldig mye fint å se på. Fikk også tips av han om å gå Måtinden, Vesterålens flotteste tur, visstnok. Neste stopp ble Bleikstranda i Bleik. Her tuslet vi langt stranden, som er en av Nordlands fineste, ifølge ryktene. Og den var vakker. Så gikk turen til Andenes, som viste seg å være et nydelig lite sted i spissen av Andøya. Her spiste vi steinbit og hvalbiff og kikket på kirke og fyrtårn. Nok en fin dag.
Søndag 23. juli: Tipset fra i går ble brukt, nemlig topptur til Måtinden. Vi startet i tåke, men hadde håpet om at den skulle lette. Og det gjorde den. En relativ enkel tur, på gode merka stier. Himmelsk! Bildene der taler for seg. 8,5 km, 540 høydemeter.
Mandag 24. juli og tirsdag 25. juli: LOFOTEN! Disse to dagene ble det turer i Lofoten, først Svolværgeita og Djevelporten, så Reine dagen etter. Disse turene er godt merket, og også full av turister. Men et lite must når man er der. Har alltid drømt om blant annet Reinebringen, og det skuffet ikke.
Onsdag 26. juli: Siste turdag. Dette var den turen vi hadde planlagt på forhånd, og hadde ventet til det siste for å få best mulig vær. Det slo ikke helt til på starten, men...
Turen var Dronningruta fra Stø. Ruta gikk langs stranden, bratt opp til rundt 400 høydemeter, så opp og ned og opp ned rundt hele fjellet for så å gå ned til Stø igjen. Vi startet i tåke, men hadde bestemt å ta turen uansett. Jeg hadde trua på at det skulle blir bra, og etter litt slit, havnet vi over tåka. Da ble det også vindstille, og solen stekte deilig. Tror vi har rekord på å bruke lengst tid på den turen, da vi landet ved bilen etter ti timer. Primus, pannekaker, tassing og ingen vits å gå ned i den kalde tåka, så sånn ble det. 12.4 km og 860 høydemeter.
Torsdag 27. juli: Hjemreise! Litt vemodig, for vi har hatt en superduper ferie her oppe i nord. Og ikke minst har vi virkelig vært heldig med været. Har regnet ut hvor mange høydemeter vi har gått, og det ble litt med tanke på at den høyeste toppen vi var på, var 482 moh. 4120 m landet vi på, så vi har gått noe opp og ned. Og med et pluss på 65,1 km, så har det ikke vært noe hvilehjem. Men det var dette vi dro hit for. Tusen takk for en knall tur, Eva, gleder meg allerede til neste tur :-)
