Sognefjellets mest karakteristiske fjell! Har sett det så utrolig mange ganger når jeg har kjørt til eller over Sognefjellet. Drømmen om å nå toppen har vært lenge, og denne helgen skulle vi endelig gjøre et forsøk. Som vi gledet oss!
Både Thorbjørn og jeg spratt opp kl. 05, lørdag. Vi var spente på dagens tur. Det hadde snødd litt i løpet av uka, så vi visste det kunne bli en utfordring. Klokken 06.53 var vi klare til å gå fra parkeringen ved Krossbu på Sognefjellet. Det er ikke ofte jeg har gått her på bena, og sist vi var her, gikk vi på ski. Litt surrete, gikk vi oppover med kartet i sekken. Steinene var veldig glatte denne flotte morgenen, noe jeg fikk kjenne fort på kroppen. Bena forsvant plutselig under meg, der jeg sklei og datt rett på rompa. Litt vondt i hånda og leggen, men jeg vet at det som regel går fort over igjen. Jeg viste vei dit jeg alltid hadde gått når jeg hadde vært der, og det mot toppen sørvest for Nufsfonne. Svingte til høyre i enden av skaret, og mot foten til Store Smørstabbtinden. Vi følte vi gikk og gikk uten å komme til Leirvatnet, og da skjønte jeg fort at vi hadde gått for langt. Men det var ikke lenger enn et par km, og ned igjen rundt 80 høydemeter, før vi var på rett vei igjen. Da var det bare å begynne turen oppover.
En ting opplever vi mye i fjellet, og det er at folk bygger varder i hytt og pine. Dette førte til at vi fulgte noen som førte oss veldig på avveie. Dette er en uting, og skaper mange farlige situasjoner. Vi havnet på østsiden av fjellet, hvor det var veldig bratt og glatt av hard snø. Prøvde å finne en god vei opp, men måtte gi oss der. Så vi gikk langs fjellet, og møtte på en glad turgåer på vei oppover. Han hadde vært på fjellet mange ganger, og vi skjønte fort at han visste hvor han gikk. Snart var vi over den verste bratta, og for en fin utsikt det var der.
Det gikk veldig tregt oppover med meg denne dagen. Pusten var helt ræva, og den ble borte innimellom, som gjorde at jeg måtte ta mange pauser. Thorbjørn var helt fantastisk oppi alt dette, og endelig kunne vi ta på toppvarden på Store Smørstabbtinden (2208). Turgåeren vi møtte hadde allerede vært der en liten stund, og da fant vi ut at vi hadde truffet hverandre før på fjellet, på Eggjapiken. Alltid moro å treffe kjentfolk. Vi ordnet oss til der oppe, og koste oss med mat, kjeks, sjokolade og te. For en vidunderlig utsikt det var der oppe. Tåka gikk fra og til, skapte en herlig atmosfære. Men vi måtte begynne på tilbaketuren... dessverre...
Bratt og snø ned igjen, men det gikk veldig bra. Og vi valgte den bratteste stien ned til brevannet. Det var egentlig ganske så moro ;-) Vi tok oss en deilig pause ved vannkanten i sola. Så var det bare å følge vannet til stien - som vi skulle ha tatt da vi gikk opp - dukket opp. Vi gikk langs elven, og da vi kom ned til bilen hadde vi vært på tur i 10,5 timer. Helt vidunderlig. Og dette er en topp vi veldig gjerne vil opp på igjen. Kan med hånden på hjertet si at denne er blant mine favoritter!
Mjanger-tempo: 1155 høydemeter | 17,05 km | 10 t 46 min.