Mesteparten av snøen var borte, og været var meldt strålende på lørdagen. Sommersesongen for toppturer er her!
Utgangspunktet ble Spiterstulen, og teltplass i Visdalen. Jeg hadde lagt opp en rundtur med Bukkeholstindan og Styggehøe, med start på de første. Jeg fant en nydelig teltplass ved foten av Styggehøe, og tenkte at resten av veien videre til Bukkeholstindan fint kunne gås fra campen. Etter litt om og men, og sjekking av kart, bestemte jeg meg for å gå opp på Styggehøe først, siden den tross alt var nærmest.
Kvart på åtte var turen i gang. Jeg tror jeg har sagt det før, men jeg må innrømme at jeg trives best på tur uten ski og snø. Det er veldig koselig det og, men det slår ikke dette. Solen varmet. Tørre steiner. Deilig og myk mose. Dette var livet. Ruta gikk bratt opp. 1000
høydemeter fordelt på 2,5 kilometer blir bratt. Og da jeg i tillegg gikk litt feil, og endte opp i den bratteste delen, var det nesten så jeg måtte snu. Etter lunsj nr. 1, og litt kravling i snøen, kom jeg meg opp på ryggen som jeg i utgangspunktet skulle vært på mye tidligere. Her var det bare å tasse oppover til første topp, Styggehøe Øst (2200). Og for en utsikt her oppe. Bratte stup overalt, og kul utsikt til Galdhøpiggen. Ca. en kilometer vestover kom jeg til neste topp, den høyeste på turen, Styggehøe (2213). Her ble det lunsj nr. 2. Jeg så nå at å ta hele runden, som jeg hadde lagt opp til, ikke var noe poeng. Altfor langt både med tanke på føret og tiden. Så da ble det traversen til Nørdre Bukkholstinden, snu og gå tilbake.
Neste topp skulle forseres, og ble overrasket av hvor bratt det faktisk var. Sakte, men sikkert kløyv jeg nedover, og måtte ta de verste partiene mot sør. Dette gikk fint, det er jo dette jeg liker. Jeg tok tredje topp, Styggehøe V1 (2011) og fjerde Styggehøe V2 (2002) som bare lå rundt 100 meter videre. Etter neste topp, Nørdre Bukkeholstinden Ø2 (2082), er det bråstopp. En bratt hammer på rundt 10 meter går rett ned i skaret til neste topp. Da var det bare å gå ned igjen, gå rundt på sørsiden og klyveklatre opp til foten av Nørdre Bukkholstinden Ø1 (2095). Nå var det ikke langt til neste, og siste topp, Nørdre Bukkeholstinden (2149). Her måtte jeg virkelig klatre litt for å komme opp. Litt utfordrende, men kom da opp. Syvende toppen i dag. For en tur. Ganske kult å stå på denne ryggen med bre på alle kanter. Hadde fortsatt en lang vei å gå. På et svaberg sør for Nørdre Bukkeholstinden Ø2, ble det lunsj nr. 3.
Jeg fulgte snøen langs fjellsiden ned til Bukkeholet. Jeg har aldri vært så lykkelig for snø som da. Tok alle snøflekker som var, og bare sklei pent nedover. Så godt for kroppen og bena. Jeg bestemte meg for å følge Bukkeholsbekken på høyre side, for det så ut som det ville bli en bedre nedfart. Og det ble det. Deilig mosekledde hyller, og ikke altfor bratt. Hvordan elven skulle forseres senere, tenkte jeg ikke så mye på. Men det skulle vise seg å bli litt mer kronglete enn jeg hadde trodd. Det endte med at jeg fikk begge skoene fulle av vann av å gå over denne strie elven. Men campen var bare rundt en kilometer derfra, så jeg brydde meg overhodet ikke om det. Klokken 21.10 var jeg tilbake, og kunne nesten ikke skjønne at jeg hadde vært på en så flott tur. Nesten 13,5 time. Jeg skal love dere at Lammegryta fra Real Turmat smakte, med deilig sjokolade til dessert.
Neste dag våknet jeg av regnet som falt på teltduken. Snakk om flaks at det ikke var i går. Jeg pakket sammen, og tasset tilbake til Spiterstulen i regnværet. Ganske deilig å gå i fjellet i det været. En kilometer fra målet, dukket det plutselig opp en stor gjeng ungdommer bak meg. Jeg skvatt til, for jeg hørte ikke at de kom. Men de suste forbi meg, en etter en. Det viste seg at de var en skole fra Sverige, videregående skole, som hadde vært her i fem dager på camp, 84 elever til sammen. Jeg gikk til bilen og skiftet til tørre sko og klær. Så var det inn å skravle med Bodil og Bjørn Andreas. Og selvfølgelig få enda en bjørneklem! Kjøpte meg Brips, som jeg smakte for første gang på forrige tur, og ble helt frelst. Noe så godt. Kakao ble det også tid til. Så måtte jeg komme meg av gårde. Turen hjem gikk veldig bra, bortsett fra et vondt haleben. Og med sushi på veien, ble det en perfekt avslutning på denne første sommerturen.
MJANGER-TEMPO: 12,6 kilometer | 1295 høydemeter | 13 t 20 min.