Tjønnholsoksle
Jeg hadde alltid hatt lyst til å gå innover Leirungsdalen i Jotunheimen, så det ble tur dit denne helgen. Det angret jeg ikke på.
Jeg kjørte til Vargbakkane som ligger i enden av Valdresflye. Perfekt parkering om du skal opp på Knutshøe, Besseggens tøffe lillebror, forresten. Jeg begynte å gå mot brua som går over Leirungsåe, og med på turen hadde jeg med meg 40 000 mygg... Det virket sånn, i alle fall. Har aldri opplevd maken. Noe jeg ikke hadde tenkt på, var at de fleste elver og større bekker var ganske så vannsterke. Da jeg kom til ”overgangen” over Steinflybekken, hadde jeg ikke sjans til å komme meg over uten å bli klissvåt. Ville blitt en dårlig start på turen. Jeg begynte å følge en sti oppover Steinflybakkan. Rundt 200 høydemeter måtte jeg opp før jeg klarte å karre meg over. Håpløst, men nå var jeg på riktig side. Etter en stund kunne jeg svinge inn i dalen, og for et syn som møtte meg, og mine surrende blindpassasjerer... Tindene bare strakte seg mot meg, og ønsket velkommen. Noe så vakkert. Og så frodig og grønt. Her kunne jeg bo et par dager.
Campen satt jeg opp ved Raudhamran, og jeg skal love dere at det gikk fort. Jeg kunne telle over 100 stikk bare på armene og skuldrene mine fra denne helgen... Ja, ja. Godt det er myggnetting i teltet ;-)
Lørdagen var jeg i gang kvart over syv. Det var nydelig vær, men det blåste litt. 3,3 kilometer gikk jeg innover i dalen, før jeg svingte til høyre og oppover mot Tjønnholsoksle. På motsatt side, rett ved oppgangen til Munken, så jeg to flotte reinsdyr løpe oppover fjellsiden. En mor med en kalv. Alltid så moro å se disse dyrene i sitt rette element. Oppstigningen var flott å gå, med noen bratte partier innimellom, men ikke noe vanskelig.
Videre valgte jeg å gå til høyre for breen, hvor oppgangen var litt brattere og morsommere enn motsatt side. Og det ble mye artig klyving der. Første lunsjen tok jeg også i veggen der, hvor jeg fant le fra vinden. Det kom noen kast innimellom som gjorde at jeg måtte holde meg fast med stavene for ikke å miste balansen. Jeg kom opp på en fortopp først, og derfra var det bare å gå i svak stigning til Tjønnholsoksle (2145). Utrolig kul utsikt her til de andre toppene rundt. De fleste raget vilt over meg. Jeg tok kjapt noen bilder før jeg nesten blåste bort, og begynte nedgangen til bandet for å gå opp til de to neste toppene. Det var ganske langt ned for å komme opp igjen, men sånn er det ofte når man tar slike runder.
Neste topp, Tjønnholstinden NV 2 (2208), hadde en av de beste utsiktene jeg har hatt. Det å stå slik midt i herligheten med Memurubu langt der nede med det gnistrende grønne vannet i Gjende, Russvatnet like over og flotte kjemper som Surtningssue, Glittertinden og Memurutindane midt i mot, tok nesten pusten fra meg. Hadde det ikke vært for skyene som lå over toppene i vest, hadde både Smørstabbtindane og Hurrungane vært et yndet syn. Hele Jotunheimen lå for mine føtter der jeg sto. Dette er noe av det som gjør denne hobbyen så vanvittig flott. Jeg gikk videre mot siste nye topp for dagen, Tjønnholstinden NV 1 (2220), før jeg avsluttet på en topp jeg har vært før, Tjønnholstinden (2331). Jeg hadde to muligheter for tilbaketuren, og det var å gå ned til bandet igjen, og opp til Tjønnholsoksle og ned ryggen til dalen, og den tilbake til teltet. Eller opp på Tjønnholstinden og ned ryggen mot Leirungsdalen der. Jeg valgte den siste for å få en rundtur. På toppen spiste jeg lunsj nr. 2, i le bak noen steiner. Været begynte å skifte litt, og mørke skyer beveget seg raskt mot meg fra vest.
Jeg spiste fort, og begynte nedgangen sør for toppen. Her begynte jeg litt for langt mot øst, så det ble litt brattere nedgang enn jeg hadde trengt. Kom meg inn på den vardede ”stien” etterhvert, og da gikk det bedre. Denne nedgangen viste den seg å bli lang og seig. Men tidvis lettgått, og nedgangen helt ned i dalen går på mose og lyng. Godt for bena. Igjen får jeg øye på to reinsdyr, en mor med kalv (mulig de samme som jeg så i morges) løpe nedover fjellsiden der jeg skulle gå. Skyene fra vest holdt seg bak meg hele tiden, så det ble ikke noe mer ut av det. Vinden løyet mer og mer jo lenger ned jeg kom, og snart var det så varmt at det meste av klærne måtte av. For en dag. Ca. 200 meter fra teltet ble jeg ønsket velkommen av mine nye kompiser, myggen. Og dere kan tro at de var glade for å se meg igjen.
12 timer på tur, nesten 18 kilometer og 1260 høydemeter. Det er slike dager jeg elsker. Og det beste var jo middagen som ventet. Gourmet mat fra Real Turmat, og noe godt å drikke til dessert. Nammmmmm!!!! Perfekt avslutning.
Ti på fem søndag morgen begynte regnet. Jeg hadde ventet det, men håpet jo i det lengste at Yr skulle ta feil. Men den gang ei. Så jeg snudde meg rundt og sov et par timer til. Kl. 09 var jeg klar til å gå tilbake til bilen, og myggen ble med. Regnet ga seg litt, men jeg begynte å grue meg litt til Steinflybekken. Siden jeg skulle til bilen og hjem, så hadde jeg bestemt meg for bare å vasse over. Og det gjorde jeg. Med støvlene fulle av vann vandret jeg lykkelig siste stykket til Vargebakkan i øsende regn. Og i tradisjonens tro spiste jeg stekt aure på Valdres Gjestegård på hjemturen.
