Tverrådalskyrkja - Breheimens stolthet
Oppdatert: 1. sep. 2022
Breheimen er en heim jeg aldri har vært i før, og fra Sota Sæter kan man nemlig se Breheimens stolthet, Tverrådalskyrkja (2089 moh), en topp jeg lenge hadde hatt lyst på.
Fredag 4. oktober: Fem og en halv time ca. fra Oslo-området til Sota Sæter. Stedet ligger 27 km fra hovedveien ved Dønnfoss camping. Det var asfaltert helt frem til bommen, og veien videre var kompakt og fin å kjøre på. Mørket seg på, og det var bekmørkt da jeg ankom DNT-hytta. Sota Sæter er en gammel seter med flere stabbur som er gjort om til en hytte for Den Norske Turistforening. Utrolig koselig sted, med superhyggelige verter. Kan absolutt anbefales. Det finnes ikke dekning der, så jeg fikk ikke sagt ifra at jeg hadde kommet frem til mine nærmeste. Men det var de vant med, og var fullstendig klar over at sånt kan skje. Fikk et rom i Sjåk-hytta, i andre etasje med dusj, wc og tørkerom i første. Helt perfekt! Nå var det bare å vente til neste dag og tur.
Lørdag 5. oktober: Kvart over seks ringte klokka, og rundt halv åtte var jeg av gårde. Sola hadde så vidt begynt å farge toppene. Det var friskt og minus åtte grader. Stien snodde seg behagelig oppover i skogen. Så herlig å være på tur igjen. Jeg kom til et veiskille, hvor jeg fulgte stien til høyre. Snart var jeg over tregrensa. Plutselig fikk jeg dekning, og kunne sende en «Jeg er på tur, og har det bra»-melding hjem. Så datt dekningen ut igjen. Snø dukket tidlig opp, og det ble bare mer og mer jo høyere jeg kom.
Da jeg kom opp i Steindalen, riktig navn til dalen forresten, traff jeg på mye … ja, nettopp … STEIN! Og med snøen som lå som et teppe over, var det ganske vanskelig å gå. Ikke lett å se hvor du satte benet, og til tider raste jeg gjennom store hull som lå under snøen. Endelig var jeg på begynnelsen av Fortundalsbreen, som jeg hadde forhørt meg om på hytta kvelden før. Da fikk jeg beskjed om at så lenge jeg fulgte sporene til guiden som hadde gått der, var det ikke noe problem å gå på den. Greit å vite!
Jeg fulgte sporene over breen, og kom frem til foten på selve toppen. Fire timer hadde jeg brukt, noe som var normaltiden til toppen. Men jeg hadde hele dagen, så tenkte ikke så mye over det. Jeg tok meg en god lunsj her, før jeg begynte på de siste 500 høydemeterne.
Første delen var det en del løs stein og snø jeg måtte passe meg for. Så kom jeg opp på et slakere parti, før det begynte å bli brattere. Det gikk absolutt ikke fort. Flere steder var snøen hard, så det var vanskelig å få tak med støvlene. Så gikk jeg og vasset i snø til rett under knærne. Jeg ble ganske utslitt, og det var ikke enkelt, men været var med meg, så da gjorde det liksom ikke noe. Solen skinte fra skyfri himmel, og vinden gadd ikke å komme innom for et lite pust engang. Helt unikt. Siste utfordring før toppen var en bratt bakke av snø. Om sommeren er det lett klyving her. Håpet var at vi kanskje kunne bruke steinene en del oppover, men mesteparten lå godt gjemt under snøen.
Da tok jeg frem isøksen, festet den godt rundt håndleddet, og begynte sakte, men sikkert å gå oppover. Jeg hadde fortsatt rundt 150 høydemeter igjen. Jeg holdt oppe på bladet med begge hendene, og satte skaftet og piggen godt ned i snøen før jeg fant feste for bena. Veldig effektivt, men fryktelig tungt. Jeg ble helt utmattet. Jeg har hatt en tendens til å snakke meg ned når det er ting som blir litt vanskelig. På den guida turen i sommer med Christian Nesset, nevnte han dette, at jeg måtte bli flinkere til å snakke meg opp i stedet for ned på turer. Det har jeg tenkt masse på, og denne gangen gikk jeg hele tiden og tenkte «Dette klarer du! Dette klarer du!». Og jeg prøvde hele veien opp å ikke tenke på hva som kunne skje dersom jeg sklei, men hva jeg skulle gjøre. Det gjorde at jeg følte kontroll. Tiden fløy fra meg, og da jeg endelig nådde toppen hadde jeg brukt tre timer fra breen. Det var ikke mye krefter igjen i meg, og dette har vært den tyngste toppturen til nå til en singeltopp. Men for en utsikt fra Tverrådalsdkyrkja. Klart vær på alle kanter. Hurrungane, Smørstabbtindane, Bukkeholstindane og Galdhøpiggen. Jostedalsbreen med Lodalskåpa. Ja, det var nesten ikke en ting jeg ikke så. Planen min om å sitte på toppen lenge og kose meg, måtte jeg skrinlegge, siden jeg kom så sent opp. Jeg måtte komme meg ned til stien i skogen før det ble altfor mørkt, eller så ville det bli for vanskelig å gå.
Jeg tok masse bilder, og jeg må innrømme at jeg grudde meg litt til nedturen og ned den bratte snøbakken. Men det skulle vise seg å ikke være noe problem. Jeg snudde rompa til, og sklei på bena nedover med sikkerhet i isøksa. Sånn kontroll som jeg hadde på både opp og nedturen, har jeg aldri følt før, og det var en ny og herlig erfaring. En time brukte jeg ned til breen. Der tok jeg en velfortjent lunsj nr. to. Så begynte tilbaketuren. Det er alltid når jeg går tilbake fra turer at jeg merker hvor langt det egentlig er. Jeg gikk og gikk og gikk. Solen gikk lenger og lenger ned.
Mørket tok meg rett før jeg gikk fra stien og ut på veien til setra. 12 timer på tur. Kroppen var sliten, men jeg var lykkelige for å ha fått oppleve denne toppen. Jeg skal tilbake å ta de to andre toppene som ligger rett ved, og igjen Tverrådalskyrja til sommeren. Ble ikke helt ferdig der.
Jeg kom på at jeg ikke hadde sett Sota Sæter ordentlig i lys, for da jeg kom var det mørkt, da jeg gikk på tur var det mørkt, da jeg kom tilbake fra tur var det mørkt. Så på søndagen før jeg dro, kunne jeg se hvor flott denne DNT-hytta var. Jeg tok masse bilder, i minus 8,5 grader, og fikk sagt ordentlig ha det til stedet. Jeg kommer igjen.
Mjanger-tempo: 1520 høydemeter | ca. 19 km | 12 timer