Torsdag 3. august ante jeg fred og ingen fare. Jeg hadde jo nettopp kommet hjem fra lang, herlig telttur, så planen var å slappe av denne helgen. Kl. 12.08 forandret det seg drastisk. En klatretur jeg trodde jeg skulle på neste lørdag, viste seg å være om to dager, i Hurrungane, som ligger vest i Jotunheimen. Jeg skulle møte guiden i Lom i morgen. Oj, oj, oj. Her var det bare å snu seg fort. Dette er en tur jeg har gledet meg masse til, også klarer jeg å bomme på datoen. Flaks jeg var hjemme.
Så da er det bare å pakke igjen. Fredag morgen sitter jeg i bilen, igjen på tur på E6 nordover, så vest mot Lom. Skal møte fjellguide Rune Haug fra Jotunheimen arrangement på Bageriet der kl. 14.00. Jeg har planer om å ligge i telt, men får beskjed om at jeg kan få låne et rom på det stedet guidene har base. Det er digg. Eget rom med bad og kjøkkenkrok. På møtet går vi igjennom turen. Fjellet vi skal opp er Store Austabotntind (2204), som er kåret til Norges flotteste fjell. Dette blir kult. Nesten 1000 høydemeter, hvor de siste 100-200 blir klatring. Det er en til som skal være med, men hun skal vi møte direkte ved fjellet. Vi drar til der vi skal bo.
Jeg går meg en liten tur i området, og etter turen blir jeg invitert inn til hytta der Jotunheimen Arrangement holder til, og sitter og skravler fjell med Line og Rune. Etterhvert finner jeg ut at jeg må pakke sekken til turen. I hodet mitt skal jeg bare ha den nye lille vannsekken med meg, men den tanken kan jeg legge fort bort. Jeg skal ha med isøks, stegjern, tau, sele og hjelm. Så min store sekk må tas i bruk. Skjønner at jeg aldri har gjort dette før. Drikkesystemet kan jeg feste i sekken, så det er jo bra. Vi skal kjøre avgårde kvart på seks neste dag, så det blir ikke sen kveld på meg.
05.05 ringer alarmen. Altfor tidlig. Men jeg spretter opp, med tanke på hva vi skal. Tåka henger lavt, og værutsiktene for dagen er ikke så bra. Men det gjør ikke noe. Kvart på seks er vi i bilen, og skal kjøre en time til fjellet. Da vi kommer mot Turtagrø, lyser alle de flotte fjellene mot oss, Storen, Dyrhaugstindane, Soleibotntindane, Store Ringstinden og selvfølgelig den vi skal opp, Store Austabotntind. For et vakkert fjell. Vi møter Eiren som også skal være med. En ambulansearbeider fra Balestrand, som bor nå i Oslo. Veldig koselig jente.
Halv åtte ca. er går vi oppover fjellsiden. Fjellguide Rune, går i et jevnt rolig tempo, som passer meg ypperlig. På 1800 meter, ved en varde som ligner på en mann, spiser vi litt mat. Godt å få av seg sekken litt. Etter 2 1/2 time er vi på andre 2000-topp, Vestre Austabotntind (2100). Dette er stedet hvor klatreutstyr må på. Det er nå moroa begynner. Rune firer oss ned en ganske loddrett vegg, ca. fem meter. Så begynner sikringen videre. Mange sikringer blir satt opp. Han er flink. Og dreven. Vi klatrer på siden av ryggen, med mange artige og finurlige steder som må omgås. Så kommer vi til svaet. En nærmest loddrett vegg med snø til venstre som bare fortsetter ned i avgrunnen. Det er hard stein på høyre side, som blir ruta vår. Vi får skryt av Rune, for hvor flinke vi er. Det er moro å høre. Været er som sagt ikke noe særlig, og nå begynner det jammen å snø. Disse fjellene har sitt eget værsystem ;-)
Da vi kommer til topps, har det tettet seg rundt oss. Vi ser kun deler av vårt eget fjell. Men vi er så fulle av adrenalin at været ikke har noe å si. Det å komme opp på denne toppen er stort. Og mestringsfølelsen er knall. Vi går opp på den ene steinen som utgjør Store Austabotntind, så Rune kan ta bilde av oss en og en. For en bragd.
Men alt som kommer opp må ned igjen, og det gjelder også oss. Alle sanser skjerpes, og vi begynner nedstigningen. Da vi kommer ned til svaet må Rune ordne til sikringer og litt sånn taugreier, og da spør han om vi vil ha en 2000-topp til mens vi er oppi der. Det sier vi jo ikke nei til, og i løpet av fem minutter har vi løpt opp, tatt på varden og gått ned igjen. Enkel fin topp, i gode forhold. Vi har et lag på fem som begynner på svaet før oss, og det ender med at Eiren og jeg står og venter i nærmere tre kvarter før vi kan jumpe over kanten. Da blir det fort litt kaldt. Så er det vår tur. Jeg går først, og sniker meg over. Her er det bare å lirke seg nedover, mens man henger trygt i tau og sikringer. Denne veggen synes jeg er det skumleste på turen. Totalt eksponert, med fall rett bak deg og ned i dalen. Men med alle sikringene Rune har satt opp, føler jeg meg veldig sikker. Det er en god følelse oppi der. Etter to taulengder på ca. 40 m per er vi nede fra svaet. Så er det å klatre langs en vegg til foten av Vestre, som er slutten for klatringen. Med ett mens vi styrer litt med å komme rundt noen steiner, titter solen frem. ”Må ta bilder”, roper Eiren og jeg i kor. Rune smiler, og venter tålmodig. Det skal sies. Han er alltid blid, og har alltid en latter på lur. Fantastisk mann. Vi nyter solen i et kvarter cirka, før tåka tetter seg rundt oss igjen.
Klatreturen er ferdig, og jeg kan bare si for meg selv. Jeg er sliten, men vanvittig lykkelig. Klarer ikke å slutte å smile. Dette har vært rått. Vi spiser lunsj/middag på Vestre, før vi pakker sekkene med utstyr igjen. Sekken min har blitt et par-tre kilo tyngre pga. regnet og vått tau. Det begynner å regne skikkelig nå. Store dråper hamrer ned. Alt er vått. Sleipe og ekle steiner gjør at nedturen blir litt mer utfordrende. Men høydemeterne går unna, og da vi er nede på 1600 kan vi begynne å gå mer normalt. 12 timer etter at vi begynte på turen, er vi tilbake ved bilen. Jeg kan ærlig innrømme at jeg er sliten. Anklene verker, og jeg har blåmerker på begge knær. Men for en følelse jeg sitter igjen med. Dette blir ikke siste gangen. Tilbake på hytta tar jeg en varm dusj. Og siden jeg hadde glemt håndkle, må jeg tørke meg med noen klær. Fungerer det. Så er det å lage middag, mørbrad med ris, dilldressing og brokkoli. Det er godt. Å spise så sent er kanskje ikke så lurt, men dette er etterlengtet. Kroppen fryser, og beina er møre. Denne turen tok på. Men en fantastisk opplevelse fra start til slutt. Takk til Jotunheimen Arrangement, og ikke minst takk til Rune. Jeg har nå fire nye 2000-topper til lista mi ;-)
