Med værutsiktene som var i helgen, hadde jeg ikke tenkt til å dra på tur denne uken. Full storm er ikke det man begir seg uti, når man skal på tur. Og i alle fall ikke alene. Sjekker ivrig Yr for å se om det vil endre seg, og tror du ikke det går fra storm og sterk kuling på mandag til frisk bris tirsdag og tilnærmet vindstille onsdag. Også den største solen man kan få på Yr. Jeg må dra.
Begynte tirsdagen med en liten treningsøkt, for så å pakke resten og kjøre nordover. Det regnet. Ja, ja. Jeg hadde den store solen på onsdag i tankene, og jeg smilte der jeg kjørte og hørte på ikke altfor bra musikk på radioen. Vel oppe der jeg hadde tenkt å sette opp telt, sjekket jeg ut Krossbus nettsider. Mente jeg hadde sett et sted at de hadde selvbetjeningshytter vinterstid. Det stemte, og jeg hadde med DNT-nøkkelen. Det hadde vært så godt å slippe telt i dette været. Jeg kjørte ut på veien igjen, og videre oppover Sognefjellsvegen. Fra Lom til Krossbu traff jeg på en bil. Ikke akkurat høysesong her oppe nå... På Krossbu virret jeg rundt mellom de hyttene som var der, og fant den som tilhørte DNT. Men det var en helt annen nøkkel enn den jeg hadde, som kunne brukes her. LITT skuffet kjørte jeg tilbake til Jotunheimen Fjellstue. Den hadde også stengt for sesongen, så det var jo ikke så rart det ikke var så himla mange folk i området. Jeg parkerte ved Øvre Halsatjønnen. Jeg stålsatte meg, kledde på meg resten av klær og sko, heiv sekken på ryggen og tasset innover for å finne en teltplass. Det gjorde jeg etter bare fem minutter. Herlig. Teltet satt jeg fort opp, så jeg fikk hevet alt inn før det ble altfor vått. Lettere sagt enn gjort, for overalt lå det rundt 10 cm med snø. Vel inne, varmet jeg pizza og drakk en god kopp te. Denne gangen hadde jeg min varme, deilige sovepose med. Det som er litt artig med snø, er at du kan høre dersom det er noe eller noen som beveger seg utenfor teltet. Plutselig hørte jeg det var noen som rørte seg ute i snøen. Lette, fine skritt. Jeg lå helt stille så jeg ikke skulle skremme det som måtte være der. Så var lyden borte, og jeg kunne legge meg til å sove. Første natten i telt sliter jeg alltid med å sove, og det gjaldt også denne gangen. Kvelden var rolig, og det hadde sluttet å snø. Himmelen ble nå dekke av millioner av stjerner. Gledet meg virkelig til tur i morgen.
Det er ikke bare glamour det å ligge i telt om vinteren. Alt tar lenger tid, snø detter ned på nesen fra fryst kondens i taket på innerteltet. Ytterduken er stiv av is, og ingenting tørker. Men bortsett fra det er det helt supert ;-) Halv åtte var jeg klar til å gå. De skrittene jeg hørte i går, var trolig en harepus, for det var de eneste sporene jeg så i tillegg til mine. Turen begynte bratt opp mot et skar til høyre for Veslloftet. Så flatet det ut litt, for så å fortsette enda brattere opp fjellsiden ved siden av en bekk.
Dette var ikke enkelt. Nysnø og stein var aldri en god kombi, og jeg sleit virkelig. Det gikk ikke fort, og tiden begynte å fly fra meg, bokstavelig talt. Kreftene ble tappet etter hvert skritt jeg tok, og da jeg hadde gått i fire timer, og enda ikke var på ryggen, begynte jeg å tenke på å snu. Men jeg beit tennene sammen, og fortsatte. Jeg hadde god tid, så jeg fikk bare bruke den tiden jeg trengte. Endelig var jeg oppe på ryggen. Her fortsatte en eviglang, hvitdekt bakke uten ende, noe som ikke akkurat gjorde underverker for motivasjonen. Det begynte å blåse opp litt også. Motvind. Med ett så jeg en liten skapning som pilte fort nedover fjellsiden. Enten lemen eller mus. Jeg dro meg videre oppover. Sakte. Greit jeg var alene, for de fleste som hadde sett meg nå, hadde ikke blitt særlig imponerte. Tror jeg aldri hadde brukt så lang tid opp et fjell før. Så i horisonten, midt på et stort platå, skimtet jeg den store varden som utgjør Loftet (2170). Jeg jublet, og klappet meg stolt på skulderen. Seks timer. Det var voksent.
Vinden ga seg, og solen varmet litt. Det var på tide med lunsj, en Real lunsj. I det jeg skulle sette meg ned for å nyte litt energipåfyll, kom det en randonee-mann fra den andre siden. Første skitur for denne karen, som bodde i Trondheim. Vi skravlet i vei. Hadde jo ikke ventet meg å møte på noen sånn midt i uka. Veldig koselig. Og det som var litt morsomt, var at denne karen jobbet som fjellfører. Og det viste seg at han jobbet for fjellføreren som jeg hadde opp til Store Austabotntind, Rune Haug fra Jotunheimen Arrangement. Verden er jammen ikke stor. Christian Nesset het han. Så det endte med at vi skravlet i over en time, før vi måtte gå hver vår vei.
Energi var fylt på, og jeg småløp nedover. Føret var enklere nå. Og det jeg brukte av tid opp, tok jeg igjen på tilbaketuren. To timer ned til teltet, nesten 1200 høydemetere. Klokken var rett over 17.00, gradene minus 3 og jeg begynte å pakke teltet. Før jeg kjørte hjemover, spiste jeg en enkel middag i bilen, bestående av spekemat, rømme og flatbrød. Veldig godt. Noe jeg også (nesten) alltid måtte ha på vei hjem fra fjellet var en Urge og litt sjokolade. Sjokoladen ble som regel spist neste dag, for jeg er ikke så glad i det mens jeg er på tur, men Urgen gled lett ned. Nammenam. Da var det bare å tro og håpe det ikke ble så lenge til neste tur. Ha en superfin uke!
