Det herlige med Thorbjørn er at han er like eventyrlysten som meg. Og jeg har bestemt meg for å roe ned på 2000-toppene. Det blir en del av turene mine, selvsagt, men det er så mye annet jeg har lyst å oppleve også. Så litt av alt blir en god greie ;-) Denne helgen ble det en kjapp planlegging til vestlandet og Rosendal.
Turen gikk fra Brumunddal kl. 14 fredag, og til Gol via Gjøvik, Dokka og Leira. Det gikk jo veldig bra, og snart var jeg på kjente trakter. Å kjøre til vestlandet gjennom Gol, Geilo og over Hardangervidda var jeg vant med fra jeg var liten, da familien kjørte til hjemstedet til pappa. Da var veien ganske så annerledes, iallefall nedover Måbødalen. Vill, vakker og smal, og med bratte stup du satt klistret til bilruta for å få med deg. Utrolig kult og fascinerende, veldig trafikkfarlig. Ikke så rart veien ble lagt i tunneler på midten av åtti-tallet. Men den er fortsatt flott, og vi kan jo bare ta av oss hatten for de som har bygget den veien inni fjellene.
Vi hadde bestemt oss for å sove i telt eller noe første natten, og siden vi har sovet masse på fjellet, så tenkte vi å se om vi fant oss en perle langs Hardangerfjorden. Det viste seg å være lettere sagt enn gjort. De fleste lommer var "Camping forbudt" (forståelig egentlig...), og alle rasteplassene var okkupert av utenlandske turister. Men vi hadde trua, og rett over kl. 21 fant vi et supert sted rett ved siden av en tunnel. Den nedlagte veien hadde en liten klippe ca. midt på, og der kunne vi lage vår lille camp. Med utsikt utover Sørfjorden i Hardanger Folgefonna på motsatt side grillet vi, og koste oss med vin.
Så var det bare å pumpe opp underlagene, finne frem soveposene og legge seg. Jeg har aldri vært betenkt eller nervøs for å sove ute, men da jeg la hodet på puten kom katastrofetankene snikende... "Tenk om noen ser bilen og stopper for å rane oss, eller noe..." Tankene satt som støpt, og det ble en ganske så urolig natt.
Kl. 03.23 hørte jeg en lyd som stoppet, og et lys som slukket ved bilen. Jeg ble sittende å håpe at lysene ville komme ut på den andre siden av tunnelen, men det gjorde de ikke. Da ser jeg en skikkelse som er på vei mot oss. "Det kommer noe!", hvisker jeg til Thorbjørn, og rister i han. Helt borte vekk våkner han, og skjønner ikke helt hva som foregår. Men det kommer en fyr gående bortover, og det så faktisk ut som at han var litt småfull, for han sjanglet og snublet litt. Han brydde seg ikke om oss, gikk forbi og ble borte en liten stund, før han kom tilbake igjen og gikk til motorsykkelen han hadde kommet på. Tok litt tid før han startet den, så kjørte han avgårde. Vi innrømmer gjerne at vi synes det der var litt ekkelt. Kult sted, kommer ikke til å sove der igjen ;-)
Morgenen var tung av tåke, og det småyret litt. Ikke mer enn at vi fint kunne tåle det. Da vi begynte på frokosten hadde regnet stoppet. Jeg hadde laget en brøddeig på kvelden i forveien som vi skulle kose oss med. Det er den rareste deigen jeg noen gang har laget, da vi ikke hadde nok vann. Så væsken var Sprudle (med smak av jordbær og limonade), som jeg hadde, så godt jeg kunne, ristet ut kullsyren av. Mottoet mitt er "Man tar det man har", og jeg må jo innrømme at det er ikke alltid det går like bra. Vel, vel. Ganske søvnig satt jeg Omniaen på primusen for å steke brødet. Så var det bare å vente. Soveplassen ble gjort om til spiseplass igjen, og selvom tåka hang over fjelltoppene, var det fint å sitte og se utover fjorden.
Brødet ble litt rart, veldig stekt under, og nesten rått i toppen... Veldig rart, tenkte jeg. Men vi spiste, og smaken var ikke så verst. Da vi skulle pakke sammen, så jeg at jeg hadde glemt en vesentlig ting da jeg skulle steke... Omniaen er bygd opp av tre ting, lokk, formen og en skål under formen. Den skåla under er viktig for at varmen skal fordele seg riktig i formen, og den hadde jeg altså glemt... Ikke rart brødet ble rart!
Vi pakket bilen, og kjørte gjennom Tyssedal og Odda. Så var det bare å fise gjennom Norges fjerde lengste tunnel, Folgefonntunnelen (11150). Da har jeg vært gjennom fire av Norges fem lengste, mangler bare Ryfylketunnelen i Rogaland. Det tok ikke lange tiden før vi kunne kjøre inn i Rosendal, og Rosendal Fjordhotell. Vi var ganske tidlig ute, og håpet var at rommet vårt var klart så vi kunne ta en dusj og slappe av litt før vi skulle ut på nye oppdagelser. Det var det! Fy så digg ;-)
Etter litt halvsoving tok vi bena fatt til Baroniet. Dette er et gammelt slott som ble bygget på 1600-tallet, nærmere bestemt fra 1665. Slottet ligger vakkert til med rosehage og urtehage rundt. Og staselige og gamle trær av alle slag strakk seg til værs. Helt utrolig! Jeg har vært her en gang før med mamma og pappa, men det var for 40 år siden.
Vi hadde veldig lyst å gå på tur opp i høyden, men droppet det grunnet tåka. Det får bli til neste gang vi kommer. Toppen vi ønsker å komme opp på heter Melderskin, og ligger på 1426 moh. Derfra skal det være en utrolig flott utsikt. Vi bestemte oss for å følge et tips vi fikk av en kompis av Thorbjørn, og kjørte til et brevann som heter Fjellhaugvatnet. Vannet var irrgrønt der det lå blant høye svaberg. Det er laget en foss der, hvor vannet fra en brearm i Folgefonna renner ut fra fjellet. Før vi begynte å gå, foreslo jeg at vi skulle skifte til hikingskoene, og det angret vi ikke på. Ned til der vi så fossen var det skikkelig gjørmete, og vi gliste litt da vi så to jenter komme oppover med hvite sko og sandaler, og flagrende hvite og sorte skjørt.
Det ble litt knipsing, og vi måtte kjenne på vannet. Ikke lenge vi holdt hånda nedi før det begynte å gjøre vondt. Det anbefales å ikke bade der, grunnet at det er så kaldt. Vi gikk tilbake til bilen, og kjørte litt før vi parkerte for å sjekke ut fjellet på andre siden av fossen. Der fikk vi lekt oss litt med klyving i svabergene. Så moro! Vi satte nesa tilbake til hotellet, hvor vi dusjet og kledde oss til middag. Gjøa Sjømat skulle testes ut. Den restauranten kan vi anbefale. Meget hyggelig betjening, god atmosfære og veldig god mat. Det ble østers og dagens fisk, som var steinbit og fjellørret. Vi tok hver vår. Etter middagen gikk vi tilbake til hotellet, og satt lenge på verandaen med godt drikke og utsikt over fjorden.
Dagen etter var det utsjekk, og kjøring tilbake til Løten i regn. På veien stoppet vi på Valdres Gjestegård for middag. Eieren der kjente oss igjen, og det er jo alltid koselig. Og deres stekte aure er den beste fiskemiddagen vi spiser. Har du ikke spist der, så anbefaler jeg å ta turen.