Eventyret startet hjemme i sofaen, da Renate og jeg kom over et program på TV som viste Skåla opp. Det er nord-Europas tøffeste og lengste motbakkeløp. ”DIT VIL JEG”, ropte Renate ivrig. Og jeg er jo ikke vanskelig å be. Turen skulle vise seg å bli tøffere enn vi hadde trodd ...
Torsdag morgen kjører vi avgårde nordover. Målet er Tjugen camping i Loen, Stryn. Renate og jeg skal igjen prøve oss på Skåla, og håper og tror at det skal gå bedre i år enn i fjor. Vi ser fort at snøen er desidert mer fraværende enn sist vi kjørte opp her, og det er jo et godt tegn. Deilig vær, godt og varmt. Vi har trua. Vel fremme ved campingen, etter et stopp i Lom, og noen små fotoseanser over fjellet, kan vi sette opp teltet, nesten der vi satte det opp i fjor. Vi ser med stor glede at fjellene som var heldekket av snø i fjor, er snøfrie. ”Jippiiiiiiiiii”, roper vi inni oss. Det er ikke så mye vi skal denne torsdagen enn å spise, kose oss litt, og så legge oss. Vi må gjøre oss klare for morgendagen.
Fredag morgen, frokosten spises, og vi gjør oss klare for avmarsj. Gjett om vi gleder oss. Med sekker, Renate sin på 8 kilo, og min på nesten 13, tasser vi avgårde fra campingen. Vi får mange lykkeønskninger fra folk rundt oss. Bakkene er der igjen for oss å mestre. Den første delen, som er en traktorvei, slynger seg bratt oppover. Det er tungt for kroppen med en slik tøff start, så det blir noen pauser oppetter. Men vi har hele dagen, og vi gidder ikke å stresse. Denne turen skal nytes, og vi vil heller bruke lang tid enn å bli tømt for energi med en gang. Videre fra veien, går vi inn på stien. Her er det 6,5 km igjen til toppen. Trærne forsvinner etterhvert, og vi begynner å få den fantastiske utsikten vi husker fra sist. Jeg har i tankene mine hele veien på hvordan det går med Renate. Hun har nemlig en stor frykt som egentlig ikke passer så godt oppi her... Høydeskrekk. Jeg har gitt klar beskjed om at dersom det blir for ille, så snur vi og går nedover igjen. Men hun er fast bestemt på at vi skal nå toppen, noe som skal vise seg å bli litt av en utfordring.
Vi snor oss oppover, og nærmer oss der vi måtte snu sist. Nå er det bare snø flekkvis, og vi ser til og med vannet som ligger der oppe på 1150 m.o.h. Vi skal igang med skaret, en sinnsyk bratt skråning med stein og snø. Det skal sies at oppe på tårnet er det ikke vann, så vi må fylle opp flasker vi hadde med. Dette gjør sekkene våre tyngre, så Renate går nå med 9 kilo på ryggen, mens jeg har nesten 14. Dette gjør ikke turen noe enklere, kan jeg si.
Vi begynner klyvingen, for mange steder må vi faktisk klyve. I tankene våre trodde vi dette skaret skulle være det verste på turen, men der tok vi feil. På toppen av skaret, dukker det opp en 2 km lang og bratt rygg, som om mulig er enda brattere enkelte steder. Nå begynner Renate og slite veldig. Det er stup overalt, og det blir mange pauser for å få både pust og tanker på rett kjøl igjen. Jeg kan ikke få sagt nok hvor stolt jeg er av denne jenta som trosser sin store frykt, biter tennene sammen, og fortsetter å gå oppover. Vi kommer tilslutt til en stein hvor det står at det er 15-20 minutter igjen. Den siste delen er ganske grei å gå, men den går tett inntil stup på begge sider. Her knekker Renate sammen. Jeg går ved siden av henne og holder henne i armen og hånden, så hun skal klare det siste stykket opp til tårnet. Et bilde tas. Med stup på alle kanter her oppe, går hun pent og pyntelig inn i hytta. Gjett om hun er stolt. Tårer, smil og latter om hverandre. ”Jeg klarte det, mamma”, jubler hun. Jeg tar av meg hatten for henne og det hun presterte på denne turen. Hvordan vi skal komme oss greit ned igjen, tenker vi ikke på. Det tar vi ta når den tid kom.
Skålatårnet er en veldig koselig hytte, med stue og kjøkken nede, og sovesal oppe. Halvsirklet køyeseng i tre etasjer. Utrolig kult. Vi ble 12 sovende her, så det er god plass. Pizza blir laget, og skravla går. Vi møter en meget hyggelig familie på fire, som vi spiller kort og yatzy med. En meget god avslutning på en tøff tur opp, både for kropp og sjel. Natten fortoner seg stille og rolig, og utrolig nok, selv med 12 mennesker sammen, er det ingen som snorker, snakker i søvne, eller noe annet... Det betyr en god natt :-)
Morgenen er her, og tankene begynner igjen å lande på den tøffe turen ned. Jeg titter ut av vinduet, og ser at jeg faktisk ikke ser noen ting... Det betyr tåke. Renate jubler. ”Dette var som bestilt”, tenker jeg, og magen er rolig. Vi spiser frokost, bruker god tid. Yatzyen tas frem igjen. Renate og jeg skal overnatte en natt til på campingen, så vi har hele dagen i dag og. Rett før 11 er vi igang. Tåken er så tett, at vi bare ser litt av stien av gangen. Renate går nedover, og skravla går i ett. Dette gjør godt i et mors bekymrede hjerte.
Åtte kilometer og fire timer senere, er vi nede ved campingen. Tåken er vår følgesvenn hele veien, bortsett fra den siste biten. Da får vi utsikt mot fjorden igjen. Og det er et godt syn. Turen opp var ganske tung for kroppen, men det kan ikke sammenlignes med hvordan vi har det da vi tasser inn ved teltet vårt. Bena verker, ryggen verker, føttene er totalt utslitte, men vi er lykkelige. ”Vi klarte det!!!!”.
Resten av den kvelden blir det ikke gjort mye. Vi lager pizza, og nyter den deilige kvelden. Klokken 21 blir det tent, i tradisjonens tro, et stort og flott sankt hans bål. Vi fikk oppleve dette i fjor også, og det er like fint i år. Igjen en god avslutning på vår flotte tur.
Status søndag morgen: STØL FRA MIDTEN AV RYGGEN OG HELT UT I TÆRNE! Selv på alle de turene jeg har vært på, har jeg aldri vært så mørbanket. Renate og jeg okker oss rundt på campingplassen som to gamle damer, og vi måtte jo bare flire av oss selv. Regnet begynner å øse ned, og det er bare å hive alt inn i bilen, og komme seg avgårde. Ha det bra, nydelige Loen, og ha det bra fjellet vårt. Det har blitt litt vårt føler vi. Renate er trøtt, men i strålende humør. Bragden hun har utført på denne turen, kan hun leve lenge på.
Tusen takk for en super tur, jenta mi.