I begynnelsen av året bestilte jeg en guidet tur gjennom Jotunheimen Arrangement. Turen skulle gå til Hurrungane, nærmere bestemt Styggedalstraversen. Den turen er satt til 12-15 timer, så ganske så tøff tur. Den krever bra vær, og det har ikke fjellet vært bortskjemt på. Ville vi klare å gjennomføre den?
Den siste uken før denne turen, sjekket jeg YR daglig. Og det så ikke veldig oppløftende ut. Snø og vind dominerte så å si hele Jotunheimen. Det gjorde også at jeg avventet med å dra oppover. Tanken på å ligge alene i telt i regn, tåke og snø, fristet ikke veldig. Da fikk jeg et par ekstra dager i Løten hos Thorbjørn… Trodde jeg. Søndag morgen fikk jeg en melding fra guiden min, Christian Nesset, om at grunnet dårlig vær over Hurrungane, kunne vi ikke gjennomføre turen. Jeg ble ikke overrasket. Men det var ikke bare været. Gjertvassbreen hadde begynt å falle ut, og var farlig å gå på nå, og den er en vesentlig del av turen.
Så plan B måtte iverksettes. Og med tanke på været var Snøhettatraversen det beste alternativet, mandag morgen. Så det endte med at jeg måtte snu meg rundt, pakke bilen og kjøre til Hjerkinn så jeg rakk siste buss inn til Snøheim. Ble en litt brå avslutning i Løten, men sånn er det når man driver med dette. Så det ble riksvei 3 til Atna, videre til Sollia og gjennom Rondane til Folldal. En vakker og fin tur. Og jeg rakk bussen med god margin.
Jeg fant en nydelig plass nesten halvannen kilometer fra Snøheim. Her skulle jeg få noen timers hvile, før jeg måtte opp igjen kl. 03. Turen skulle starte kl. 04, for å få mest mulig ut av det fine været som var meldt. Christian kjørte på el-sparkesykkel inn til Snøheim, og kom meg i møte på stien. Sammen gikk vi videre til turens første topp, Vesttoppen (2249). Været holdt seg fint en stund, men midt i bakken til Vesttoppen, tåket det til. Snøhetta i et nøtteskall. Det er sjelden det er tåkefritt på disse toppene. Men jeg skulle på en kul klatretur, så det gjorde absolutt ingenting. Da ble turen hakket tøffere ;-)
Vi spiste litt før vi kom til første topp, og tok også på oss klatreselen. På Vesttoppen hadde tåka tettet det helt til. Christian gjorde klart til første rappellering, som var 10 m. Neste rappellering var hele 50 m. Så moro å bare tippe utfor den bratte veggen. Det var dette jeg hadde gledet meg mest til. Vinden tok tak i oss da vi gikk videre mot veggen opp til Hettpiggen (2260). Skikkelig ruskevær, men fy så moro. Christian satt opp sikringer oppover veggen, og etter en liten stund kunne jeg begynne å klatre. Først ta ut kilen, feste den i selen. Klatringen gikk veldig bra, og jeg tok ut en kile hver gang jeg kom til dem. VANVITTG GØY! Og dere som ikke har stått på denne smale traversen, har virkelig gått glipp av noe. Den var så mye kulere enn jeg hadde forestilt meg.
Jeg lærte mye om steinen og fjellet i Dovre på denne turen. Christian er utrolig flink, både på trygg føring over fjell, men også om selve fjellet vi går på. Visste dere, for eksempel, at fjellene i Dovre er de eldste i verden? Vi snakker 1800 milliarder år gamle! Gøy å lære.
Selv om vinden var sterk denne dagen, var det utrolig nok vindstille på toppen av Hettpiggen. Da var siste rappellering for dagen, og jeg må innrømme at jeg ikke husker helt hvor lang den var, men tipper rundt 20-30 m. Etter denne sikret vi litt til, så var det å ta av sele og hjelm, og bare klyve til turens tredje topp, Midttoppen (2278). Denne har jeg vært på før, men aldri fra denne kanten. Tåka lettet litt innimellom, og vi fikk se de bratte veggene. Kan skrive under på at det er et vilt landskap.
Veldig moro å tinderangle så tidlig på morgenen. Vi var på Snøhetta Stortoppen (2287) rett før halv elleve, og da kunne vi nyte den helt alene. Dette var tredje gangen jeg sto på toppen, men første gang helt alene. For en opplevelse. Tåken hang fortsatt i. Yr hadde meldt strålende sol denne morgenen på Snøhetta. Uansett ble det en tur jeg aldri vil glemme, og ikke ha vært foruten. Christian og Jotunheimen Arrangement vil jeg anbefale på det sterkeste. Og denne turen her vil jeg ta igjen, da sammen med min kjære Thorbjørn. Og hva slags tur jeg bestiller neste gang, får vi vente å se ;-) Mange ønsker på listen min, og Christian er flink til å finne turene der det er det beste været. Etter en liten spisepause på siste topp, gikk turen tilbake via normalruta til Snøheim. Vi traff på endel folk som var på vei opp. Det var meldt torden og lyn på ettermiddagen, så jeg ønsket ikke ligge i telt her da. Så jeg fikk pakket sammen, og rakk bussen fra Snøheim kl. 14.30. Christian skulle bli igjen for en ny tur dagen etter. De kunne virkelig glede seg til den kuleste turen jeg har vært med på til nå :-D
Takk for turen for denne gangen!
Mjanger-tempo: 1043 høydemeter | 12,6 kilometer | 8 t 30 min.