Mandag 1. mai gikk jeg inn på yr.no og fikk en lang solrekke midt i sveisen. Og ikke bare det... Vindstyrken var nede i 1 m/s. Dette er ganske unikt, i allefall for fjellet, så jeg bestemte meg der og da, at til fjells skulle jeg. Det var bare spørsmål om hvor...
Etter en sjekk på nettet om hvilke hytter som er åpne, faller valget på Glitterheim. Denne gangen er jo været så mye bedre enn forrige gang jeg tenkte meg dit, så dette skal bli bra. Jeg pakker sekken til noen dager på selvbetjeningshytte, og finner frem ski og solkrem. Fornøyd går jeg til sengs mandagen. Men... I løpet av natten begynner hodet å tenke, ikke jeg, men hodet mitt. Det har en tendens til det. Og det ender med at jeg omtrent ikke får sove, fordi hodet tenker på det å være alene 8-10 timer fra bilen, i Norges største fjellheim. Planen er at jeg skal stå opp rundt 05, kjøre av gårde etter en kjapp frokost, komme meg til inngangen ved Glitterheim og gå 8-10 timer på ski inn til hytta, helt alene. Hodet mitt vil ikke dette, så jeg endrer plan i løpet av natten, og håper at enten Spiterstulen eller Krossbu er åpen. Da får jeg endelig sove.
DAG 1: Rundt kl. 08 ringer jeg først Spiterstulen. De har akkurat stengt, og åpner ikke før 25. mai. Nei vel. Så ringer jeg Krossbu (Sognefjellet), og der treffer jeg en meget hyggelig mann som kan bekrefte at de er åpne. Og at jeg har sommerdekk (!!!) går også bra. Snakk om flaks. Jeg spiser frokost, pakker resten av bilen og kjører i vei. Fem og en halv time, 11 bomringer, veiarbeid og et lite trafikkuhell senere, svinger jeg inn til Krossbu. Eller, jeg måtte kjøre forbi først, og opp på høyeste punktet på Sognefjellsveien, 1440 m.o.h. For et vær. For en utsikt.
Jeg får tildelt et enerom. Alle rom har forskjellige fjellnavn, og mitt heter Storoksli (1711). Ettermiddagen vil jeg bruke til en liten tur opp i høyden, hvor middagen skal nytes. Så jeg pakker sekken, tar på meg turklær og setter av gårde. Jeg har kun på meg bukse uten stillongs og en tynn ulljakke. Mens jeg tasser oppover, kommer det flere randonee-folk nedover som har vært på topptur. De suser forbi. Etter en time og tre kvarter har jeg kommet meg opp på en topp som er 1732 m.o.h.
Da har jeg gravd meg opp 470 høydemeter, 4,5 km. Ikke et vindpust, men en utsikt som kan ta pusten fra hvem som helst. Sognefjellet, Breheimen, Hurrungane og Smørstabbtindane blant annet. Jeg kan nesten ikke tro at jeg sitter her, sånn midt i uken. Etter en og en halv time, begir meg nedover igjen, og jeg kan love dere at jeg suser ikke nedover som disse randonee-folkene... Med smale fjellski uten støtte fra bindingene, blir det laaaaaange svinger nedover, noe som gjør at jeg bruker en time ned. Kvelden brukes til å lade opp nødvendige dingsebumser til neste turdag, og skravle litt med noen medfjellfolk.
DAG 2: Frokosten glir ned kl. 09, og jeg er klar for dagens tur kl. 10. Målet er to 2000-topper jeg har sett meg ut. Da jeg begynner på oppturen, ser jeg en skokk av folk som også skal opp i fjellet. Disse skal opp på de mer populære toppene som Storebjørn, Veslebjørn, Kniven og Sokse, så jeg er glad jeg valgte som jeg gjorde. Været er igjen helt nydelig. Jeg følger kvistet løype til jeg kommer til et vann. Der svinger jeg til venstre inn i et søkk. Den følger jeg bratt oppover, til jeg kommer opp på flaten igjen, rundt 1700 m.o.h. Da svinger jeg til høyre, og følger spor videre. Pause er viktig, så jeg setter meg ned og nyter vær og utsikt. En halv time senere er jeg i gang igjen. Jeg møter på en hyggelig fyr som jeg tar følge med et lite stykke. Han skal opp på en annen topp enn den jeg skal på først, så vi skiller vei litt oppi der.
Magen begynner å rumle. Tid for lunsj. Mens jeg sitter og koser meg, kommer det tre ungdommer forbi. Jeg ønsker de god tur videre. Pausen blir lang, og etter en time tasser jeg videre.
Fremme ved foten, velger jeg å ta av meg skiene, og går opp til Storbreatinden (2018). Yes. En 2000-topp. Der møter jeg ungdommene igjen, som er på vei ned. Det kommer en til opp. Han er snill og tar et bilde av meg på toppen. Her ser jeg Galdhøpiggen, alle toppene i Visdalen, Urdadalen, Leirdalen blant annet. Helt fantastisk. Etter mye knipsing og WOW-ing, går jeg ned til skiene. Neste topp skal bestiges.
150 høydemeter sikk-sakk gåing senere, står jeg på toppen av Veslbreatinden (2092). Her ser jeg Falketind og Stølsnostinden i tillegg til alt annet. For en dag. Jeg gleder meg til middag. Uææææææææææææ!!!!!! Gjett hva jeg har glemt??? Ja, ja. Jeg har fortsatt brødmat og sjokolade og kakao og te, så jeg overlever ;-) Tre til kommer opp på toppen, hyggelige folk. Så er tiden for
nedturen. Mens disse tre andre svinger seg lett nedover fjellsiden på randonee,
bestemmer jeg meg for å ta bena fatt det første, bratte stykke. Så fester jeg skiene på, og tar (igjen) laaaaaaaange svinger nedover. Jeg snakket med han ene jeg møtte på toppen senere på hytta, og han brukte 12 minutter ned. Jeg? En time og tyve minutter. Gjør meg ingenting. Dagen blir lang, ni timer på tur, men jeg kan ikke tenke meg noe annet. Også har jeg vært på to 2000-topper, hvor den siste er første med ski helt opp. Litt stolt da. Middagen spiser jeg på rommet, Kylling karri i kveld. Resten av kvelden koser jeg meg i stua.
DAG 3: Det er ganske artig når man er på et sted som dette. Folk spør ikke hvor du skal på tur i dag, men hvilken topp du skal ta. Og da jeg svarer at jeg skal tasse innover dalen og nyte fjellet, ser de nesten litt dumt på meg. Igjen velger jeg meg bort fra køgåing, og følger kvistet løype mot Utladalen. Moro å se fjellene fra litt andre vinkler. Jeg går i litt over en time, og finner en nydelig utsiktsplass ved en knaus som heter Falkeberget.
Ingen mennesker, bare meg, tre fjellryper og tre jaktfalker. Det skal sies at det kom en fyr som var på leting etter en rute opp på et fjell han hadde gått før, men han ble fort borte. Uranostinden og Mjølkedalspiggen lyser imot meg. På dette stedet blir jeg sittende i en og en halv time, før jeg pakker sammen og går tilbake samme vei. Fire timer på tur. Dessverre skal jeg kjøre hjemover i dag, så det er greit å ikke starte for sent. Det er forferdelig å måtte forlate dette nydelige stedet, men alle turer tar en slutt.
