Stolpejakt og topptur

Fjellet roper, og jeg må dra. Og jeg fikk med Kamilla til Lom denne gangen. Måtte litt overtalelser til, men jeg hadde så lyst å være sammen med henne og gå i fjellet, så da må man gi og ta litt 😉

Fra soloppgangen på Kvilarsteinen.

Vi kjørte etter jobb torsdag, og kom ganske sent frem til Strind Gard og Fossebrus. Vi var så heldige å få leie hytta denne langhelgen. Rett før sommerferien min i august bestemte jeg meg plutselig å begynne å samle stolper gjennom Stolpejakten. Og jeg må innrømme at jeg har blitt helt bitt 😂 Så for å få fredag ettermiddag og kveld sammen med Kamilla, planla jeg tur til Loms høyestliggende stolper før jobb. Det betød tidlig start...


Fredagen, Eggjapiken

Får høre det ofte, "Du er gal", når jeg planlegger slike turer. Men fjellet er til å brukes hele døgnet 😉 Uansett. Turen i dag skulle gå til Eggjapiken (1524), som ligger på Lomseggje. På veien opp var det fire stolper, fem med den som lå på Eggjapiken. Startet i mørket, og kom til Kvilarsteinen da solen var på vei opp. Nydelig, kan jeg si. Vel oppe på Lomseggje (1289), var det bare å følge stien videre opp til Eggjapiken. Har vært der to ganger før, men aldri uten snø og aldri fra den kanten. Så det ble en helt ny tur opp dit. For en super start på morgenen, og det endte med at jeg fikk med meg ni nye stolper. Hurra!

 

Mjanger-tempo: 1100 høydemeter | 9 km | 4 t 58 min.

Startet med hodelykt.

Fra Kvilarsteinen.

Fra Lomseggje (1289).
Fra Eggjapiken (1524).
Lørdagen, Stetinden

Planen var egentlig Geite med tre topper til, men etter å ha surret veldig med å komme over elvene, endret vi turen og gikk heller den bratte veien opp til Stetinden, via steet (nordsiden). Kamilla er en tøffing, og klyveklatringen synes hun var veldig gøy. Som jeg har sagt før, så er hun ikke veldig glad i å gå slike turer, men med litt utfordringer og god tid, så innrømte hun at det var en fin tur. Det var litt brattere enn det jeg hadde forestilt seg, så vi måtte flire litt der vi klatret oppover. Da vi kom opp, var det allerede folk på toppen som hadde gått fra Leirvassbu, og de ble ganske overrasket da vi kom fra den siden. "Er ikke det en sånn rute som man må ha klatreutstyr og sånn, da?", var det ei som spurte. Tydeligvis ikke 😉 En annen sa at han trodde det bare var en rute opp, og da sa jeg at der vi gikk står ikke på noe vanlig kart.

Opp den veggen skulle vi.

Kamilla klar for tur.
Kamilla i bra driv oppover.

Flott utsikt mot Storebjørn oppover.
På toppen av Stetinden (2020).
Leirvassbu langt der nede.

Utsikten fra Stetinden var overraskende bra. Selvom den bare rager 2020 m.o.h., så ser man utrolig mye rundt seg. Vi ble sittende å kose oss i det fine været, uten vind. Ganske unikt! Det dukket flere opp fra normalruta, og jeg spurte Kamilla om hun hadde lyst å ta den ruta ned igjen, siden det var ganske bratt tilbake der vi kom. Problemet da, var at fra Leirvassbu måtte vi ha gått et langt stykke på veien, og det ville bare tatt livet av motivasjonen til Kamilla. Så vi ble enige om å bruke god tid, og ta samme rute ned som opp. Og det gikk veldig bra. Ingen problemer, og tiden hadde vi. Da vi skulle tilbake over elva igjen, så gikk ikke det der vi gikk over til. Vi hadde hoppet fra en våt, spiss stein til en flat, tørr stein, og vi så med en gang at hadde vi prøvd motsatt hadde vi mest sannsynlig falt i elva. Så vi tok av oss støvlene, bandt de rundt halsen, og vasset over. Elva var ganske stri, så vi måtte holde oss fast i steinene. Skikkelig avkjøling på slutten av turen. DEILIG!

Moro å ta denne ruta.

Denne vakre blomsten heter Stjernesildre.
Kamilla gjør seg klar til vading.

Friskt og deilig avslutning på turen.

29 visninger0 kommentarer

Siste innlegg

Se alle

Rosendal