Topptur med kart og kompass

På yr hadde jeg sett at tirsdag skulle bli en fin dag i Sognefjellet. Så igjen kaster jeg meg i bilen og durer nordover. Men hvordan ble det egentlig?
Fikk satt opp teltet rett ved deilig friskt fjellvann. Tåkete ettermiddag.

Rundt halv fire på mandag ettermiddag, gikk jeg oppover i fjellet fra parkeringen ved Krossbu. Skyene hang tungt, og sikten var ikke all verden. Den friske luften kilte meg i nesa. Jeg trakk pusten dypt. Ahhhhhhh, endelig tilbake. Værvarselet hadde forandret seg fra veldig bra til ikke fullt så bra, men jeg bestemte meg for å ta sjansen. Uansett var det deilig å komme seg ut. Idet jeg bevegde meg oppover, med 22 kilo på ryggen, sirklet det fire rovfugler over meg. Denne gangen gjorde de ikke annet enn å sveve rundt der oppe. Klarte ikke helt å se hva slags fugl det var, men flotte var de. En halv time senere fant jeg en perfekt teltplass. Jeg visste at hadde ikke tåka vært så tett, ville jeg sett både Hurrungane, Fannaråken og Store Smørstabbtinden fra plassen. Men sånn var det ikke. Jeg satt opp teltet, hentet vann, spiste restepizza som jeg varmet på primusen, og satt ute så lenge jeg kunne før det ble for vått og rått. I morgen skulle jeg tidlig opp, så greit å køye tidlig. Det er ikke noe som er bedre enn å sovne til pipingen av lemen utenfor teltet ;-)


Vekkeklokka ringte kl. 06. Det var fortsatt mørkt, så jeg stresset ikke. Kokte vann til termosen, og spiste etterhvert frokost. Jeg stakk snuta ut rundt halv syv, og så absolutt ingenting, fem meter sikt på det meste. ”Ja, dette blir toppturen sin, det”, sa jeg høyt og lo. I løpet av kvelden i går, oppdaterte Yr seg igjen, og nå skulle det visst komme snø natt til onsdag. Så min tre dagers ble raskt kortet ned til to. Det betydde at etter turen i dag, så måtte jeg pakke sammen teltet å kjøre hjem. Kjedelig, men gjorde heller det enn å bli fanget i snøkaos.

Veldig tåkete dag.

Så ikke stort oppover.
Var bare å stake ut kursen.

Moro å gå på kompasskurs. Tykk tåke.

Halv åtte var jeg klar for tur, og fulgte stien så langt jeg kunne. Så satt jeg kompasset i den retningen jeg skulle, og begynte å gå. Jeg kan si at terrenget så ganske så annerledes ut uten snø. Masse stein, og veldig opp og ned. Og siden jeg gikk etter kompass, ble det en del omveier. Den staket bare ut retningen, men det var ikke alle steder det bare var å gå rett på. Det var vanvittig moro, men det tok tid.

Spor etter jerv. Mer snø jo lenger opp jeg kom.

Vel oppe på første punkt, fant jeg neste retning for kompasset. Målet var Hurrbreatinden (2060), men av en eller annen grunn havnet jeg på Veslbreatinden (2092), som ligger rett til høyre. Den toppen har jeg vært på før, og hadde egentlig ikke tenkt meg opp dit. Jeg sjekket kompasset igjen, og så at jeg hadde slurvet litt med retningen. Heldigvis var det ikke noen stup på denne siden av fjellene. Det eneste som var litt dumt, var at jeg brukte opp dyrebar tid.

Fra Hurrbreatinden til Veslbreatinden.

Her oppe lå det en del snø, så det var litt kronglete å gå med snø og stein om hverandre. Tåka lå fortsatt, og nå begynte det jammen å snø også. Lunsjen ble fortært på Hurrbreatinden, mens snøen lavet ned. Herlig, altså. Jeg begynte å skimte mitt neste mål, Veslfjelltinden (2157), gjennom tåka. Klokken hadde allerede rukket å bli 12, og foreløpig virket det ikke som at været skulle bedre seg. Med vær og føre kom jeg til å bruke rundt tre timer ned igjen, så jeg beit tennene sammen og bestemte meg for å droppe den siste toppen. Med tungt hjerte subbet jeg nedover. Jeg sklei og snublet i stein og snø. Skulle tross alt kjøre 5,5 time i dag også, så det var til det beste.


Plutselig, etter en time, var det som om fjellet sa ”Ikke dra enda. Var det ikke dette du kom for?” Snøen ga seg, og solen klarte endelig å presse igjennom skylaget. Ikke overalt, men blant annet på de toppene jeg hadde vært på, og på en del av Smørstabbtindane. Fy, så vakkert! Jeg ble glad og lei meg om hverandre, og forbannet Yr og deres snømelding. Hadde det ikke vært for den, kunne jeg brukt hele dagen til tur, og sovet stille og rolig i teltet. Jeg nøyt nuet, og brukte lang tid den siste delen. Ved teltplassen lagde jeg meg en kopp te, og snuste inn den flotte høstluften. Tiden jeg brukte for å pakke teltet denne gangen, tror jeg var den lengste jeg noen gang har brukt. Ville ikke reise hjem. Klokken fem var jeg nede ved bilen klar for å kjøre. Jeg kikket oppover, og visste at det var ikke siste gangen jeg var her.

Det begynte å løsne litt da jeg gikk nedover.

Snart var all tåken og skyene borte.
Herlig når skyene bare forsvant. Kjipt jeg måtte pakke og dra, men sjekk bildet helt nederst ;-)
Flott utsikt til Hurrungane.

Nydelig å kjøre i slikt landskap.

På turen tilbake måtte jeg bare stoppe ved Leirdalen og ta et bilde. Så vakre farger det er på denne tiden. Digger høsten!

Leirdalen er vakker på høsten :-D Stetinden stikker seg ut der bak.

PS! Kikket på webcameraet til Krossbu dagen etter, og så at Yr hadde rett ang. snøen. Greit å ha kommet seg hjem, da.


0 visninger0 kommentarer

Siste innlegg

Se alle